Sovjetstaten fødtes i krig. Dersom noen nasjon skulle kjenne voldens ansikt, måtte det være denne. Først var det tsarens krig mot Tyskland, der ingen europeisk stat mistet så mange soldater som Russland. Utsiktene til nederlag i denne krigen - den første verdenskrig - førte sammen med lidelsene krigsinnsatsen som påførte folket, til opprøret i februar i 1917 (Mars 1917 i gregoriansk kalender), der folkets raseri veltet tsarregimet og banet vei for en ny regjering . Men det skulle nok en omvelting til - det bolsjevikske kuppet under Lenin - før tsarens utmattede soldater kunne vende hjem. Freden i Brest-Litovsk - der den nye staten brøt med sine tidligere allierte , Storbritannia og Frankrike, til fordel for våpenhvile med Tyskland - førte med seg noen fredelige uker i begynnelsen av 1918. De soldatene som ikke hadde klart å desertere, gledet seg over nyheten om at de ikke lenger trengte å kjempe. Men så fulgte borgerkrig , en konflikt som feide over den fremtidige Sovjetunionen som en fortærende ild, og nye innkallelser fant veien til veteraner og sivile i alle aldre. Ett av flere aspekter ved denne krigens grusomheter var dens voldelige karakter. I så måte var den enda verre enn andre kriger. "

For mange var det lemlestelse eller død som ventet. Men det er ikke hele sannheten om krigen. Det er så paradoksalt at det kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på en, men sannheten er at de sovjetiske fotsoldatene som overlevde, virkelig kunne snakke om å ha utviklet seg. De skulle møte utlendinger: tyskere, italienere, polakker, rumenere, ungarere, finner og muligens også amerikanere. De skulle kjempe side om side med sovjetborgere som ikke snakket russisk, og enkelte av dem- muslimene - påkalte Allah, ikke Stalin. før de skulle ut i kamp. De skulle komme til å se å benytte seg av ukjent maskineri, lære seg å skyte, kjøre og plukke fra hverandre tunge våpen og stridsvogner. De skulle også bli eksperter i svartebørshandel og overlevelse. Som erobrere i den borgerlige verden skulle de bruke fint porselen når de spiste, drikke tokaier til de segnet om, og tvinge sine maskuline kropper på kvinner. Ved krigens slutt ville de ha en oppfatning av sitt egenverd. Men også idet de gikk inn i landsbyer som den Valeria kom fra - landsbyer som minnet om deres egne hjemsteder før krigen - skulle de stå der med en tanke om hvordan de hadde forandret seg, om hvor langt de hadde kommet siden de ble innkalt."