Hva de totalitære ideologiene tar sikte på, er derfor ikke omformingen av den ytre verden [...] men omkalfatringen av selve den menneskelige naturen [...].

Det spørsmål Conquest søker svar på i sin vektlegning av mind-slaughter, er i sin essens det samme som førti år tidligere drev Hannah Arendt i hennes klassiske Orgins of Totalitarism (1951).
Hun spurte: Hvordan kan man forklare de totalitære massebevegelsenes politiske, psykologiske og sosiale tiltrekningskraft? Deres ubestridelige evne til å få folk til å fascineres; til å drepe (ofte med den mest uforstyrrede samvittighet); til å oppgi egen tenke-evne; til konformitet og hos så mange til å suspendere normale moralske reflekser?

Akkurat som tyranniet er avhengig av frykt og rettsstaten av positiv lov, behøver et totalitært styre terror for å legge til rette for «historiens lover» eller «naturens» gjennombrudd. Det er derfor terroren ikke mister sin funksjon selv etter at motstanden er brutt ned. I stedet tjener den elimineringen av den ideologisk definerte «objektive fienden». Den ble perfeksjonert i konsentrasjonsleirene, som ikke bare tjente til å isolere og utrydde, men også som grunnlag for å eksperimentere med mennesket totale kontrollerbarhet.

Det er i denne sammenheng at Conquest minner om Søren Kierkegaards ord om våre farligste mentale feilkoblinger: latskap og utålmodighet. Latskapen gjør at så mange legger seg til hvile i de mentale korsetter som ideologiene byr på. De totale ideologiene er gigantiske forenklinger, destillasjoner av en innfløkt virkelighet. Formålet er klart: Den sammenpressing av virkelighetsfortolkningene de utrykker, skal gjøre kollektiv handling enklere.

Denne forfatter mener at stalinismens forbrytelser antakelig er århundrets mest underbelyste masseudåd, ikke minst fordi disse forbrytelsene aldri har vært gjenstand for noen gjennomgripende offisiell bearbeiding i dagens Russland.