I Hunt Killers er første bok om Jasper "Jazz" Dent, en ung mann som kan kunsten å sjarmere og til tider bruker han dette for å manipulere andre. Dette er noe av den tvilsomme arven han har fra sin far, en av landets mest beryktede seriemordere som nå sitter i fengsel etter at han ble tatt av lensmannen i Lobo`s Nod. I tillegg til å ha arvet noen av farens manipulative egenskaper har han også vokst opp som en slags lærling for faren og sett ting inget menneske skulle måtte se. Så uavhengig av om man tror arv eller miljø påvirker et menneske mest, så er Jazz på dypt vann. Nå har det skjedd nok et et mord på det lille stedet og Jazz er overbevist om at det er en ny seriemorder på gang. Han oppsøker lensmannen for å hjelpe, men blir raskt avvist. Han er besatt av å bidra til å fange drapsmannen både for å veie opp for det faren har gjort og også for å overbevise både seg selv og andre at han ikke er som faren.

Jeg er fan av mørk psykologi som Minette Walters og Dexter og plukker ofte opp bøker og annet av denne typen. Dessverre er det veldig ofte det ikke lever opp til forventningene. Da jeg leste om denne boken, tenkte jeg at det kunne minne om en eventuell spin-off om Dexter sin sønn, noe som pirret nysgjerrigheten min. Jazz er helt klart en forstyrret ung mann, og det skulle bare mangle etter alt han har vært gjennom. I tillegg til det faren har gjort, aner han ikke hva som skjedde med moren, hun forsvant en gang i barndommen hans, og nå bor han med en bestemor som ikke er helt vel bevart. Til tross for at man ikke kan få annet enn vondt for Jazz er han langt fra noen stakkarslig type som synes synd på seg selv. Tvert i mot gjør han alt han kan for å overbevise seg selv om at han kan bekjempe arven fra faren og i beste fall bruke den til noe positivt, nemlig til å finne drapsmenn som ham. Han vet tross alt bedre enn de fleste hvordan de tenker og handler. Dette gjør også Jazz til en kompleks karakter som gjør boken til noe mer enn vanlig spenningsroman. Jazz forsøker å ikke bli for innesluttet og har en bestekamerat helt fra barndommen, som er bløder og liker å leve gjennom Jazz siden han selv må være så forsiktig, og en kjæreste som han delvis betror seg til og føler seg trygg på at han aldri kan skade. Spesielt forholdet mellom Jazz og bestevennen Howie er fornøyelig lesning. Howie får for eksempel Jazz til å tatovere seg hver gang han får Howie med på noe han egentlig ikke vil siden Howie selv ikke kan tatovere seg på grunn av sykdommen. Forholdet til kjæresten Connie er mer alvorlig skildret da faren til Jazz kun drepte og skadet kvinner og hans forhold til det motsatt kjønn er mildt sagt komplisert. Begge disse forholdene håper jeg blir mer utbrodert i løpet av seriens videre bøker.

Det tok litt tid å komme i gang med denne boken, men den kom innunder huden på meg til slutt. Dette er minst like mye en karakterdrevet som en handlingsdrevet krimhistorie, og det tar litt tid å komme inn i tankegangen til Jasper og kanskje også stilen til forfatteren som blander det mørke og grusomme med det lette og humoristiske. Selve krimhistorien er lite utbrodert, og relativt enkel å løse, og må vel på mange måter ses på som en start på det som skal skje videre i denne serien. Men hvis jeg skal sette fingeren på noe må det være at balansen mellom en krimhistorie og et mer psykologisk karakterdrama ikke er helt vellykket da førstnevnte kommer veldig i bakgrunnen.

Dette er en ungdomsbok som i teorien skal kunne leses fra 13 år og oppover. Jeg ville nok ikke anbefalt denne til de helt yngste ungdommene og heller ikke til alle ungdommer. Selv om det verste innholdet stort sett er lite eksplisitt og språket er ganske enkelt kommer vi nært inn på en person som har opplevd og opplever vold og drap i en realistisk setting. Boken balanserer ellers fint mellom det mørke og lette, blander inn humor, vennskap og kjærlighet, og ikke minst er Jazz en menneskelig karakter man kan identifisere seg med og ikke bare en forskrudd person. Det gjør at boken ikke blir så mørk eller har en så ubehagelig stemning som jeg ofte kan like, men kan bli likt av flere og også yngre lesere.

Jeg har lest boken som har samme tittel på norsk og engelsk på norsk, og vil si takk til Gyldendal for et eksemplar av boken.

Anmeldelsen ble postet først på bloggen Så rart

Hva er vitsen? En grusomt voldelig bok med usannsynlig hendelsesforløp, enda mindre troverige personer og lite ytre spenning. Et forsk på en slags travesti over Dexter? Jeg virkelig angrer på at jeg leste ut boken. Den var ikke verdt min tid.

"Et lik var ikke noe nytt i Lobo’s Nod. Sist gang det hadde dukket opp et lik, hadde Jazz fått livet snudd på hodet, og det hadde ennå ikke rettet seg opp. Selv om mange år var gått siden da og alle hadde lagt den tiden bak seg, kunne Jazz fortsatt bli redd for at livet hans aldri skulle komme i vater igjen.» I Hunt Killers

Jasper «Jazz» Dent er tilsynelatende en normal syttenåring. Han går på skole, henger med sine utvalgte venner (primært den sykelige Howie), går på kino med kjæresten, Connie, og tar ut søppelet. Men Jazz er ikke normal. Ikke i egne øyne, og i hvert fall ikke i øynene til mange i den lille byen Lobo’s Nod. Det er ikke så rart. Jazz er nemlig sønnen til USAs verste seriemorder- Billy Dent.

Inntil fire år siden, trodde Jazz at faren var normal. En kan til og med si at han beundret ham for å ha blitt og tatt ansvar da moren forsvant brått. Da var Jazz åtte år gammel. Likevel, bitterheten mot moren satt i lenge. Så brøt faren sine egne regler, drepte lokale kvinner og ble tatt av G. William Tanner, sheriffen i Lobo’s Nod. Nå har det rommet bitterheten opptok, fylt av spørsmål; stakk moren eller ble hun farens 123. offer?

Et annet spørsmål som virrer i hodet til Jazz, er dette: er han sin fars sønn eller kan han velge en egen sti?

Behovet for å finne et definitivt svar på spørsmålet blir kritisk da Lobo’s Nod blir hjemsøkt av enda en annen seriemorder. Mens Billy Dent var opptatt av å være oppfinnsom og original, blir det fort tydelig at denne nye morderen er opptatt av noe annet: Billy Dent.

Morderen kaller seg Imitatoren, er hengiven fan av Billy Dent, stor beundrer av hans arbeid og oppsatt på å gjenskape de brutale og grufulle drapene ned til minste detalj.

G. William Tanner, den tålmodige og iherdige sheriffen som tok Billy, er ikke begeistret når Jazz oppsøker ham og forteller ham om sine teorier om morderen. Den manglende entusiasmen skyldes delvis stolthet, Tanner er tross alt den som klarte det FBI ikke klarte.

Men hovedgrunnen er egentlig at Tanner er opptatt av at Jazz skal ha et normalt liv. Jazz tror selvfølgelig ikke det. Han tror sheriffen ikke kjøper teorien. Senere, når likene hopper seg opp og sheriffen fortsatt er lite villig til å støtte seg til innsikten til en tenåring, tror Jazz at Tanners bare er stivsinnet.

Så Jazz gjør det tenåringshelter i bøker som denne pleier å gjøre: med hjelp fra Howie og delvis fra Connie bestemmer han seg for å finne morderen selv. Det han ikke vet er at morderen er langt mer opptatt av han enn han noensinne kan forestille seg. Og en dag kommer Imitatoren på besøk.

Selv om jeg setter pris på bøker som «I hunt killers» mens jeg leser dem, er det ofte svaret på et spørsmål som avgjør hvorvidt jeg liker eller misliker boka, og det er dette: er boka troverdig?

Enhver fiksjon er avhengig av at leseren gir fantasien et litt rom, at man ikke arresterer boka, filmen, teaterstykket eller novella på hver lille ting. Men jeg har svakhet for helter som blør ut troverdighet, som skader seg når de hopper fra en høy bygning eller blir merket for livet når de angripes av en voksen seriemorder.

Jeg vil rett og slett ha en helt som likner John McClane i voksenlitteratur, og en miniatyr i ungdomsbøker.

«I hunt killers» har ikke en slik helt.

Skuffende.