Mitt syn er dette: Det gode liv er det som er inspirert av kjærlighet og styrt av kunnskap.

Jeg tror at når jeg dør, kommer jeg til å råtne opp, og ingen del av mitt ego kommer til å overleve. Jeg er ikke ung, og jeg elsker livet. Men jeg finner det under min verdighet å skulle ryste av frykt ved tanken på tilintetgjøring. Lykken er ikke mindre lykke fordi den må opphøre; tanken og kjærligheten taper ikke sin verdi fordi de ikke varer evig. Mangen mann har stått rank på skafottet; den samme stolthet burde vel kunne lære oss å tenke sant om menneskets plass i verden. Selv om vitenskapens åpne vinduer først gjør oss grøsne etter de tradisjonelle menneskeliggjorte myters hyggelige innendørsvarme, vil den friske luften gi oss krefter i det lange løp, og de store rom har sin egen prakt.

Hvis vi ikke var redde for døden, tror jeg ikke tanken om udødelighet noen gang ville oppstått.

Hvorledes skal en så maktesløs skapning som mennesket kunne bevare sine lengsler og drømmer ubesudlet i en så fremmed og umenneskelig verden? Det er et uutgrunnelig mysterium at naturen, som er allmektig, men blind, under sin evige styrtflukt gjennom rommets avgrunner til sist har født et barn som visselig fortsatt er underkastet dets makt, men som er utrusted med evnen til å se, med kunnskap om godt og ondt, med mulighet til å vurdere all sin tanketomme mors verk. Til tross for døden - foreldremaktens merke og segl - er mennesket likevel under sine korte år fritt til å granske, kritisere, vite og i sin fantasi skape. I den verden det er fortrolig med tilhører denne frihet mennesket alene; og heri ligger dets overlegenhet overfor de uimotståelige krefter som behersker dets ytre liv.

Kort og maktesløst er menneskets liv; på mennesket og hele dets slekt faller den langsomme, sikre dom skånselsløs og mørk. Blind for godt og ondt, ufølsom for ødeleggelse ruller den allmektige materie videre i sin ustoppelige bane. For mennesket, dømt til i dag å miste det det har kjærest og i morgen selv å vandre gjennom mørkets port, gjenstår bare innen slaget faller å tenke de høye tanker som adler dets korte dag, å falle i tilbedelse ved det alter som dets hender har bygd mens det ringeakter de redsler som hjemsøker skjebnens feige slaver, å bevare sinnet fritt for det vilkårlige tyranni som styrer dets ytre liv uten frykt for tilfeldighetens velde, stolt å trosse de uimotståelige krefter som for et øyeblikk tolererer dets kunnskap og dets forkastelsesdommer, som en trett men ukuelig Atlas alene bære den verden som dets egne idealer har dannet på tross av den bevisstløse maktens støveltramp.