Omtale fra forlaget
All pasjonert lesning er uløselig forbundet med den lesendes sinn som finner det det har behov for, for å overleve og forstå mer av seg selv og verden, intet mindre, sier Vigdis Hjorth i forordet til denne essaysamlingen, der hun diskuterer bøker og forfattere som har hatt stor betydning for henne. Forfatterne hun skriver om er Bertolt Brecht, Tove Ditlevsen, Knut Hamsun, Søren Kierkegaard, Virginia Woolf, Dag Solstad, Torgeir Rebolledo Pedersen og Witold Gombrowicz. Vi møter en åpen og uredd forfatter som våger å fremsette påstander om litteratur og forholdet mellom liv og diktning, og som er på jakt etter de store spørsmålene i sin lesning. Les mer om boken her.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2013
Format E-bok
ISBN13 9788202427399
EAN 9788202427399
Språk Bokmål
Sider 214
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det var tilfeldig at jeg kom over boken til Vigdis Hjorth: Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens. Boken utgitt i 2013 og 215 sider inkl. register dukket opp hos Bokklubben da jeg søkte på Tove Ditlevsen. En bok som jeg har kjøpt og lest, og helt sikkert vil komme tilbake til i senere innlegg.
Et av essayene i boken Tove til trøst og ettertanke, er om Tove Ditlevsen, og det starter slik:
«Julen 1970 fikk mine besteforeldre Tove Ditlevsens selvbiografiske Erindringer Barndom i gave av sin danske familie. Bøker hadde vi ikke mange av, så jeg kastet meg over den og ble beveget. Det var det at faren ble arbeidsløs, som fikk meg på gråten. Bestemor registrerte min bevegethet og fant fram Barndommens Gade av samme forfatter, skrevet da hun bare var treogtyve. Da Erindringer Barndom ble til, var hun over femti og ut og inn av psykiatrisk sykehus.
Barndommens Gade gjorde enda større inntrykk fordi språket og billedbruken var enklere og synsvinkelen ikke den modne, erfarne forfatterens, men unge Esters, Tove Ditlevsens alter ego; en hardt prøvet skikkelse jeg umiddelbart identifiserte meg med. Leste og følte meg hensatt til det fattige københavske Vesterbro i mellomkrigstiden og kjente meg igjen i Esters ensomhet og i det å ikke bli forstått av sine omgivelser, en ganske alminnelig følelse hos et barn, det er vel derfor boka er så elsket...»
Vigdis Hjorth forteller om hvordan hun flere ganger i livet har kommet tilbake til Tove Ditlevsens forfatterskap. Etter å ha sitert Tove Ditlevsen i Barndom, skriver Vigdis Hjorth:
«Dette siste tror jeg mange skrivende kan skrive under på, samt på det at diktningen kan fungere som tilfluktssted; blir hverdagens problemer uoverskuelige, kan du trekke deg tilbake, inn i en diktet verden der du har en viss kontroll. Diktningen kan i tilllegg virke som våpen, som den skal gjøre for Ditlevsen livet gjennom. Denslags visste jeg lite om i 1970 da bestemor også ga meg gjennombruddsromanen Man gjorde et Barn Fortred. Den fant jeg det ikke for godt å lese, men kasserte den ikke heller, det er en av få bøker fra barndommen som har overlevd alle flyttinger. Jeg tok den først for meg da jeg fikk en livskrise i slutten av tyveårene. Den var brun og fillete med min for lengst avdøde bestemors signatur fra 1941. Det ble innledningen til en ny Ditlevsenraptus; jeg har alltid vendt meg til henne når tilværelsen har vært turbulent, og det har dessverre ikke vært sjelden.»
Det første essayet i boken er om Vigdis Hjorths forhold til Bertolt Brecht. Hun var tolv år da hun så Riksteatret oppsetting av Bertolt Brechts Det gode mennesket fra Sezuan.
«Jeg gikk ut i den våte og mørke høstkvelden som duftet av fuktige lønneblader, oppløftet av den kunstneriske opplevelsen, rystet av spørsmålet: Er det slik det er fatt i verden, at det ikke er mulig å være god? Hva skal vi gjøre da?»
Hun er også innom egne bøker, som i «Bedrag eller bidrag?» der hun forteller om da hun beskyldt for å ha plagiert W.G. Sebald Austerlitz i romanen Tredje person entall. Etter hvert som saken ruller, kommer det frem at det ikke var Sebald som hadde funnet opp setningene hun hadde brukt i romanen:
«Med hensyn til tyveri var jeg altså i selskap med Sebald selv, og ikke bare det: Setningene jeg hadde funnet det for godt til å stjele var de samme han hadde funnet det for godt å sitere. Sebald og jeg hadde samme litterære smak!»
Det var noen smakebiter fra boken
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketVar jeg enøyd og urettferdig mot forfatternes egenart, så opptatt av mine følelser i møte med dem at jeg kom til å overse vesentligheter? Men ettersom jeg tenkte over dette, kom jeg til at slik er vel all pasjonert lesning? Uløselig forbundet med den lesendes sinn som finner det det har behov for, for å overleve og forstå mer av seg selv og av verden....
Våre barndomsbetraktninger ligger som kjent ikke fast, ny erfaring og innsikt får tilbakevirkende kraft, og det skrives annerledes om de døde enn de levende.
41 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket