«Jeg elsker min mor slik jeg elsker solen, jorden og alle de andre himmellegemene. Jeg vet ikke når det startet, men jeg vet at jeg aldri slutter å gjøre det, mor er i alt, tenker jeg helt av meg selv og uten at jeg er påvirket av alkohol eller andre rusmidler.» Forestill deg

Få ting ødelegger en bok for meg som manglende realisme i en historie. Noe i hodet mitt kobler av når en historie som skal foregå i en realistisk verden f.eks. vil ha meg til å kjøpe at elever kan komme for sent til timene uten at det får konsekvenser (se «Get Used to it» av Linde Hagerup). Jeg kan heller ikke fordøye at en karakter kakker en kollega i hodet uten at det får følger, eller at politiet blir oppringt, finner en eldre person bundet til en stol og går fra stedet uten å ta affære eller ringe en eller annen i kommunen.

De to siste tingene skjer i Marita Fossums «Forestill deg». Boka er ifølge forlaget «[…] et særegent portrett av en kvinne» som når et kritisk punkt «[…] når problemer på jobben sammenfaller med morens lange dødsleie og død.»

Og den er det.

Men den reflekterende stemmen, det beundringsverdige forsøket på å gi oss et portrett av en noen og femti år gammel kvinne som langsomt faller fra hverandre under vekten av det tunge ansvaret for den aldrende moren, skyldfølelsen som gnager på henne og bare gjør synlig alle områdene hvor hun kommer til kort og senere-savnet og tilbaketrekningen, vaskes bort av flere utroverdige små ting som spiser opp hele fundamentet som termitter og får alt til å kollapse.

Tre år før Søs, hovedpersonen i boka, øver vold mot kollegaen, blir hun overrumplet av at broren, bare kalt Bror, kommer fra Lofoten til Oslo og dumper moren hos henne. Han kan ikke lenger ta vare på henne sier han, på grunn av plassmangel. Selv er Søs overbevist om at avgjørelsen er tatt av Brors dominerende kone, og at broren, ryggløs som han er, har valgt husfreden fremfor å ta vare på moren sin.

Enslig og i arbeid prøver hun å gjøre det beste ut av situasjonen. Hun innreder gjesterommet til henne, gjør hennes nattlige toalettrutiner en del av sine og lærer å leve med at moren ikke har kontrollen på blærene og tisser i sengen som et barn.

Om dagen, før hun drar på jobb, binder hun moren, som lider av svimmelhet, til en stol ved vinduet og går på jobb. Hvorfor hun ser på dette som noe akseptabelt får vi aldri en god nok forklaring på. Men ut fra at det faktum at hun programmerer de viktigste numrene på telefonen og gjør den lett tilgjengelig for moren, skal vi lese det dit hen at hun ikke mener noe vondt med det. Det gjør ikke politiet heller når de dukker opp etter å ha blitt ringt av moren.

Det er naboenes blikk, pirking og insistering på at det er utrygt å la et så skjørt menneske sitte bundet og alene i leiligheten som får Søs til å søke om sykehjemsplass for moren. Og hun får det. Men hverdagen blir ikke lettere av den grunn. Tvert imot øker skyldfølelsen og behovet for å vise seg frem som en god datter. Og ikke overraskende begynner det snart å tære på kreftene og sinnslikevekten.

«Forestill deg» er godt skrevet, aktuell og psykologisk klok. Men ingenting av dette spiller noen viktig rolle når det ene utroverdige elementet følges av ett, to og tre til. Da mister karakterene fiksjonsskapninger som bor i en fiktiv verden (Ha). Da slutter jeg å bli berørt, og da er det gjort.

Styr unna.