Omtale fra forlaget
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2008
Format Heftet
ISBN13 9788203193262
EAN 9788203193262
Språk Norsk bokmål
Sider 236
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette var en bok som provoserte meg - provoserte meg så mye at jeg først hadde lyst til å gi den en dårligere karakter enn fem, men så innså jeg at nettopp med å bli provosert - så har forfatteren klart å oppnå det hun mest sannsynlig ville, og jeg bøyer meg i støvet for en klassiker av Anne Karin Elstad. Først tenkte jeg at dette var en klassisk roman, der jeg som leser skulle la meg irritere av bygda og mannen som ikke skulle la unge Hildegunn få lov til å ha et vennskap med den eldre Robert som vender tilbake til bygda, at de ikke skulle la seg knekke av bygdehatet. Men så kom det flere lag: For det var virkelig kjærlighet: Hildegunns mann fikk rett, når han så henne sitte der naken på overkroppen og kysse Robert - det var plutselig ikke bare en side av denne sagaen - det var så uendelig mange lag. Hun har bakteppet vevet som en lummer melodi: Hundedagene, med alt som kan skje der, alt grums som kan komme opp i dagen, og hun maler bildet godt med dette, setter oss i stemning. Så lar hun meg som leser også ta del i at Hildegunn kanskje har en svak psyke, har ting som hun sliter med, der hun gang på gang gjør ting som hun ikke husker etterpå, før hun kollapser etter hans død. Det som jeg synes trekker ned fra en sekser til en femmer - er at forfatteren aldri lar oss få vite om det virkelig var hele bygda som sto vak truslene, de anonyme brevene, garnene som ble ødelagt - de døde kattene som ble lagt der - eller det var en eller to blant disse. For Hildegunns fremtid i bygda har dette egentlig mye å si for meg som leser. MEN - det er bare å bøye seg i støvet - så har du ikke lest For dagene er onde - få den med deg!!!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketBygda. Øynene som ser, ørene som hører, trådene som spinnes i stuene bortover.
Arbeid, tenker hun nå, det er det hun har vært målt etter. Det er det de måles etter alle sammen. Er du et arbeidsmenneske, som de kaller det, fyller du krava. Det er ingen som spør etter hvordan du ellers er, hvilket menneske du er. Er du ikke et arbeidsmenneske, da er du til spott og skjemsel, både du og garden.
Det e itj det, guta, det e itj for garna, gråt Martin,- men det e for ondskapen æ såg i dokk. Pass dokk for den. Pass dokk for ondskapen.
Var det hun som innbilte seg at hun så? Hatet som hun så i ansiktet hans da han sto og rista mor si opp mot veggen, var det bare noe hun så? Nei, for da må alt det andre også, ondskapen, alt som har hendt, da må det være inne i henne.