Pyreneene revner. Det begynner med små sprekker på forskjellige steder, og ender med at den mektige fjellkjeden mellom Frankrike og Spania splittes på langs, som med et gigantisk øksehugg. Den iberiske halvøya seiler, først langsomt så raskere, bort fra det europeiske fastlandet. I syd oppstår en revne mellom Spania og Gibraltar, slik at den britiske ”Klippen” blir stående igjen. På samme tid opplever fire portugisere og én spanjol uforklarlige ting. Joana Carda risser en strek i jorden med en almekvist, en strek som ikke forsvinner. Joaquim Sassa får uante krefter. Finnes det en sammenheng mellom det som skjer, en mening bak det hele? Disse fem menneskene, ”løsrevet fra verdens åpenbare logikk”, finner sammen og reiser over halvøya (øya).

Reaksjonene på den naturstridige løsrivelsen er realistisk - og kostelig - beskrevet. Hele kobbelet av ministre, alle slags eksperter og kommentatorer uttaler seg, analyserer og debatterer, den massive pressedekningen - vi kjenner det igjen fra ”ordinære” katastrofer. EF (EU) og NATO er inne i bildet. Turistene og rikfolkene flykter hals over hodet, mens den jevne iberer etter en tid tilpasser seg den nye situasjonen – livet på en øy, riktignok i bevegelse.

Hva En flåte av stein egentlig handler om, er ikke så godt å si. Bruker Saramago de tilsynelatende meningsløse hendelsene som bakteppe når han utforsker den menneskelige tilværelse? Forteller han om ting, høyst reelle, som vår hjerne ikke kan begripe? Her finnes et vell av temaer; forholdet mellom årsak og virkning, mening og tilfeldighet, nasjonal identitet, landenes politiske og historiske linjer, humor og samfunnskritikk – og gripende vakker, sanselig kjærlighet.

Én dimensjon oppdaget jeg da jeg så at boken var skrevet i 1989. Spania og Portugal ble medlem i EF i tre år tidligere, etter lange og harde forhandlinger. EF ønsket ikke de fattige jordbrukslandene. Og nå stikker de av! Er det hele en metafor på den iberiske halvøyas forhold til Europa? EF erklærer høytidelig at de iberiske landenes forskyving ikke rokker ved gjeldende avtaler, men antyder også at ”om Den iberiske halvøy vil dra sin vei, så den om det, feilen hadde vært å slippe den inn.” Og lenger ute i boken taler Portugals statsminister til folket: ”Regjeringene i disse landene (EF) gjør oss til syndebukker for deres egne indre problemer”. All støyen til tross, livet går sin gang, og det europeiske fastlandet bryr seg strengt tatt ikke. Boken er sørgelig dagsaktuell, og Saramago var forut for sin tid.

Saramago er en av mine yndlingsforfattere, og En flåte av stein er noe av det beste jeg har lest. La deg ikke skremme av hans knapphet på punktumer og avsnitt, hans mange innskutte bisetninger. Stilen krever konsentrasjon, men du kommer fort inn i den og rives med. For en fantasi, observasjonsevne og formuleringsevne! For en fortellerglede! Terningkast 6 og en favorittbok!