Omtale fra forlaget
This is from the bestselling author of Wild Swans and Mao: The Unknown Story. In this groundbreaking biography, Jung Chang vividly describes how Empress Dowager Cixi - the most important woman in Chinese history - brought a medieval empire into the modern age. Under her, the ancient country attained virtually all the attributes of a modern state and it was she who abolished gruesome punishments like 'death by a thousand cuts' and put an end to foot-binding. Jung Chang comprehensively overturns the conventional view of Cixi as a diehard conservative and cruel despot and also takes the reader into the depths of her splendid Summer Palace and the harem of Beijing's Forbidden City, where she lived surrounded by eunuchs - with one of whom she fell in love, with tragic consequences. Packed with drama, fast-paced and gripping, it is both a panoramic depiction of the birth of modern China and an intimate portrait of a woman: as the concubine to a monarch, as the absolute ruler of a third of the world's population, and as a unique stateswoman. "Powerful". (Simon Sebag Montefiore). "Truly authoritative". (New York Times). "Wonderful". (Sunday Times). It is shortlisted for the James Tait Black Biography Prize.
Utgivelsesår 2014
Format Heftet
ISBN13 9780099532392
EAN 9780099532392
Omtalt tid 1900-1914 1800-tallet
Omtalt sted Kina
Omtalt person Cixi
Språk Engelsk
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En fantastisk og lærerik bok. Var i Beijing for noen år siden og fikk blant annet omvisning på Sommerpalasset. Inntrykket jeg satt igjen med av Cixi var heller dårlig. Denne boken burde vært pensum i historie!
Jeg er rimelig oppdatert, men hadde aldri før hørt om CIXI - konkubinen som brakte Kina inn i den moderne tid. Det skyldes trolig at hun er kvinne. Om en mann hadde utført det hun gjorde ville hans navn stått med gullskrift i historien. En helt fantastisk bok om en fantastisk kvinne. Mer er ikke å si.
Om boken til Jung Chang: Enkekeiserinnen Cixi – konkubinen som brakte Kina inn i den moderne tid skriver anmelder her i Aftenposten bl a:
«Mens Mao med rette ble skildret som den despot han var, sitter man etter lesning av Enkekeiserinnen igjen med det inntrykk at forfatteren forelsket seg i Cixi.»
Jeg har ikke lest boken Mao og boken Ville svaner av Jung Chang. Det ønsker jeg å gjøre. Men jeg fikk ikke inntrykk av at Jung Chang hadde forelsket seg i Cixi ved å lese boken, men at hun ved å skrive denne boken vil gi henne en annen rettferdighet enn Cixi har blitt gitt tidligere, som det bl a framgår av slutten av etterordet:
«De siste hundre årene har vært ytterst urettferdige mot Cixi, som er blitt kalt enten tyrannisk og ond eller håpløst udugelig — eller begge deler. Lite av det hun utrettet, er blitt anerkjent, og når det blir anerkjent, gis æren alltid til de mennene som tjente under henne. Dette skyldes i stor grad et grunnleggende handikapp: at hun var kvinne og bare kunne styre i sine sønners navn, slik at hennes egentlige rolle har vært lite kjent. I fravær av presis kunnskap har ryktene florert, og løgner er blitt diktet opp og trodd på. Pearl S. Buck observerte at de som hatet henne, var bare «mer taleføre enn de som elsket henne».
De politiske kreftene som har dominert Kina siden kort etter hennes død, har også med overlegg hånet henne og slått en strek over det hun oppnådde — for å kunne hevde at de selv reddet landet fra det rotet hun etterlot seg.
Når det gjelder banebrytende resultater, politisk rettskaffenhet og personlig mot, satte enkekeiserinne Cixi en standard som nesten ingen senere har nådd opp til. Hun hentet inn moderniteten til erstatning for forfallet, fattigdommen, råskapen og eneveldet, og hun innførte en til da ukjent humanitet, åpenhet og frihet. Og hun hadde samvittighet. Ser man tilbake på de mange grufulle tiårene etter Cixis bortgang, kan man ikke annet enn beundre denne usedvanlige statskvinnen enda hun langt fra var feilfri.»
For feilfri var Cixi ikke, og slik blir hun heller ikke fremstilt. Boken beskriver bl a grusomme drap hun bestemte, drap som både var innenfor gjeldende system og drap som overhodet ikke kan forklares. Selv om hun viste evne til å tilgi andres feiltrinn var hun hevngjerrig, og for å si det sånn: Jeg ville verken vært venn eller fiende av henne. Selv om vestlige kvinner som ble nærmere kjent med henne ga henne positiv omtale. Vestlige menn kunne hun ikke forholde seg til, i møte med dem måtte hun inntil den siste tiden sitte bak et skjermbrett. Men at hun fikk Kina ut av middelalderen på veldig mange områder bør komme henne til del, ikke bare at det var hun som like før sin død avskaffet fotbindingen, som jeg ser at Dagbladet her i sin anmeldelse kun nevner til fordel for Cixi, men tar med mange av de negative tingene hun gjorde. Jeg synes ikke det yter boken eller historien rettferdighet. Med tanke på at kvinner ikke hadde egenverdi i Kina på den tiden Cixi regjerte, er det hun fikk utrettet enormt.
Kina var på nivå med middelalderen sammenlignet med andre land og Cixi moderniserte områder som utdanning, industri, samferdsel, og forsvaret. Det var de siste årene hun levde der hun var enehersker at de største forandringene skjedde, der hun også moderniserte rettsvesenet. Hun sørget for utsendinger til vesten som kunne rapportere tilbake om hvordan samfunnsforholdene var der og som ble grunnlag for endringer i Kina. Men selv kunne hun som kvinne ikke reise og observere ved selvsyn.
Cixi ble født i 1835 og døde i 1908. Hun var mandsjuer, dvs hun var en del av folkegruppen som styrte Kina på denne tiden; Quing-dynastiet. Flertallsgruppen i Kina var han-kineserne og det var de som praktiserte fotbinding, ikke mandsjuene. En tradisjon han-kineserne hatet og som ble innført to år etter at mandsjuene kom til makten var hårpisken: For å vise at mannlige han-kinesere underkastet seg den nye keisermakten måtte de barbere den fremste delen av hodet og kjemme resten av håret i en lang pisk. Dette var noe Cixi ikke fjernet under den tiden hun hadde innflytelse i Kina.
Cixis familie hadde vært i offentlig tjeneste i generasjoner. Jeg leser at anmeldere skriver at hun var analfabet. I boken står det at hun fikk utdannelse, men:
«Utdannelsen hennes omfattet ikke det mandsjuriske språket, som hun hverken kunne snakke eller skrive. (Da hun ble Kinas herskerinne, måtte hun be om at rapporter skrevet på mandsjurisk ble oversatt til kinesisk før de ble forelagt henne.) Etter å ha vært utsatt for kinesisk kulturpåvirkning i 200 år var det få mandsjuriere som snakket sitt opprinnelige morsmål, enda det var dynastiets offisielle språk og flere keisere hadde gjort en innsats for å bevare det. Cixis kjennskap til skriftlig kinesisk var beskjeden, og hun kan vel sies å ha vært bare halveis lese- og skrivekyndig. Dermed ikke sagt at hun var mindre intelligent. Det kinesiske språket er svært vanskelig å lære. Det er det eneste språksystemet i verden som ikke har et alfabet. Det består av et stort antall kompliserte tegn — ideogrammer — som må pugges og som er helt uten tilknytning til bestemte lyder. På Cixis tid var skrevne tekster helt adskilt fra talespråket, så man kunne ikke bare skrive ned det som ble sagt eller tenkt. For å kunne regnes som utdannet måtte man bruke omtrent ti av sine mest lærevillige år på å tilegne seg de konfusianske klassikerne, som var heller begrenset når det gjaldt emner og inspirasjon. Færre enn en prosent av befolkningen kunne lese og skrive selv det mest elementære.»
Jung Chang skriver at det Cixi manglet i formell utdannelse ble veid opp av hennes intuitive intelligens. Hun beskriver det som skjedde etter den første krigen mot vesten, opiumskrigen, som Kina tapte. En krig som ble utløst ved at Kina ville ha slutt på britenes innførsel av opium. Som i senere kriger som ble utløst av at land i Europa, men også Japan, ville «kappe land» fra Kina, måtte Kina betale erstatning som mer eller mindre ruinerte økonomien i lang tid fremover og skapte et enormt hat mot vestlige land. Fordi oldefaren til Cixi hadde vært formuesforvalter for statskassa og det ved bokettersyn ble oppdaget at det manglet penger, ble alle formuesforvaltere mv pålagt bøter for å rette opp i ubalansen, uansett om de var skyldige eller ikke. Dette ansvaret arvet Cixis bestefar. Når han ikke klarte å betale beløpet ble han fengslet, og ansvaret ble overført til Cixis far. Det var Cixis forslag om hvordan de kunne løse dette som fikk familien ut av krisen. Dette ble en kjent og kjær historie i familien og gjorde til at faren behandlet henne som en sønn. I tillegg måtte hun bidra ved å arbeide.
I 1852 ble Cixi valgt til keiserlig konkubine og flyttet inn i Den forbudte by i Beijing. Hun hadde ingen påvirkningskraft som keiserens konkubine av lav rang. Keiser Xianfeng hadde ingen sans for Cixi. Det var den modige og vennlige keiserinne Zhen som la inn et godt ord for Cixi og fikk henne oppover i rang. Det var først da Cixi fødte keiseren en sønn i 1856 at livet hennes fikk en annen retning, og hun steg opp til høyeste grad.
«Idyllen» i den forbudte by ble brutt av den fransk-engelske krigen i 1856-60 som hadde sitt utspring i opiumskrigen, og at britene ville ha tilgang til flere kinesiske havner, og at deres utsendinger skulle stasjoneres i Beijing. Dette endte med en krig hvor keiseren måtte flykte og det gamle Sommerpalasset ble brent og plyndret. Keiseren dør. Men før han dør bestemmer han at inntil Cixis sønn kan overta tronen, skal landet ledes av et regentskap av åtte menn i hans innerste krets.
«Dette var de samme mennene som hadde gitt ordre om at Elgins utsendinger skulle tas til fange og mishandles, som hadde resultert i at noen av dem døde en grufull død — som igjen førte til at det gamle sommerpalasset ble brent. Det var de samme mennene som hadde hjulpet Xianfeng å ta alle sine katastrofale beslutninger, som endte med hans egen død. Cixi innså at med disse mennene ved roret ville det ikke bli noen ende på katastrofene som var ødeleggende både for hennes sønn og for landet. Hun bestemte seg for å handle - ved å iverksette et kupp og ta makten fra regentene.»
Slik var det Cixis ble den reelle lederen av Kina, mer eller mindre kontinuerlig fra 1861 frem til sin død i 1908. Et Kina som var på middelaldernivå hva angår de samfunnsmessige forhold og styresett. Hun måtte håndtere motstand mot moderniseringen internt, men ikke minst det store trykket som var fra land som ville ha en del av Kina; og Japan som etterhvert ønsket å overta hele landet. Samtidig som hun forsøkte å få Kina til å nærme seg et vestlig styresett og levemåte. Hun tok avgjørelser hun angret dypt på, ikke minst det som skjedde etter bokseropprøret. Hele tiden var det en hårfin balanse der hun først og fremst måtte ta hensyn til eget land og folk. Boken er detaljert og gir også et godt bilde om hvordan det var for henne å leve i Den forbudte by i Beijing. Men også samfunnsforholdene; der korrupsjon var utbredt og til og med Cixi lot seg friste ved oppbyggingen av deler av Sommerpalasset.
Forfatteren av en biografi har aldri tilgang til alle fakta og derfor omfatter slike bøker også forfatterens fortolkninger. Men jeg liker bedre en faktabok der forfatteren er engasjert enn en bok der forfatteren er pinlig objektiv.
Jeg har fått en bedre innsikt i Kinas historie ved å lese historien om Cixi og det som skjedde i hennes levetid. Både denne boken og boken om Mao ble møtt med motforestillinger da de ble utgitt. At Jung Chang kan ha fortolket/fremstilt fakta slik at Cixi er kommet i et bedre lys enn hun fortjener, får så være. Hva er bedre enn en bok som skaper debatt. For en forfatter bør det motsatte være trist; en faktabok som denne der forfatteren må ha brukt mye tid på og ingen gidder å kommentere/har innsigelser mot. Det er uansett en godt skrevet, interessant og spennende bok som gir meg lyst til å lese flere bøker forfatteren har skrevet og bøker av andre forfattere om Kinas historie.
Eg har lese ein del meir eller mindre summariske framstillingar av eldre og nyare kinesiske historie. Omstenda rundt brytningstida på 1800-talet, då den industrielle revolusjonen kom til Kina, og landet i praksis var styrt av enkekeiserinne Cixi, har framstått særleg obskur for meg: Ein uoversiktleg opptakt til det moderne Kinas historie. Jung Chang lettar på sløret – eller kanskje eg heller skal seia at ho fjernar silkeskjermen. Ho gjer ein god jobb med å svara på mykje av det eg har lurt på, og den gåtefulle Cixi blir gitt eit menneskeleg ansikt. Historia blir levande skildra, og motivasjonane til dei ulike personane blir drøfta på ein nøktern og truverdig måte.
Store delar av boka går med på å tilbakevisa feilaktige påstandar om Cixi. Dette er naturleg, då det er så mange myter og påstandar om keisarinna. Preget av å vera eit forsvarsskrift kan likevel tidvis komma litt i vegen for opplevinga av boka som balansert historieskriving. Det er verd å merka at dette er meir ei bok om den historiske personen Cixi enn om Kina under Cixi, og dei som har lite kjennskap til denne delen av kinesisk historie, vil nok sakna meir inngåande opplysningar om emne som historia til mandsju-dynastiet og det store taipingopprøret. For å få mest ut av boka, vil eg tilrå å først lesa litt om desse emna. Og for dei som treng litt hjelp til å få i gang den visuelle fantasien, kan eg på det varmaste tilrå å sjå Bernardo Bertoluccis nydelege The Last Emperor, som i sin første del viser livet i Den forbodne byen i mandsju-dynastiets siste dagar.
Bøker eg har lest i 2014. Starta litt seint så kanskje noko ukomplett