Dette er en utrolig interessant, lærerik og god bok! Som det står sitert fra anmeldere på omslaget: «Virkelighetens Game of Thrones» og «Hvem trenger vel romaner med slik sakprosa»!

Mona Ringvej tar oss med tilbake til borgerkrigstiden i Norge på 1100-tallet, - en meget forvirrende tid som de fleste av oss vel bare har et diffust inntrykk av at besto av diverse mannlige kongsemner som sloss om makten. For hvem hadde vel hørt om dronning Ingerid midt oppe i dette, - ikke jeg i alle fall! Det viser seg imidlertid at hun var en svært sentral person i dette spillet om makten i Norge, - men typisk nok lite omtalt i sagaene, som er mennenes historie. Ringvej har lest, tolket og forstått kildene på en ny måte og oppdaget den rollen ekteskapsinngåelser og kvinnene hadde, - både som alliansebygger, ektefelle og mor. Dronning Ingerid var av svensk kongsætt og var gift tre ganger, - én av dem med den norske kongen Harald Gille, sønn av Sigurd Jorsalfar, og med ham hadde hun sønnen Inge Krokrygg, som ble norsk konge allerede som lite barn. Og hvem styrte så landet for ham og halvbroren, som han delte kongsmakten med? Ringvej viser oss kretsen av lendmenn rundt dem og finner at kongsmoren Ingerid må ha hatt den helt sentrale plassen der, - hun var selve navet.

Dette foregår som sagt under borgerkrigene hvor konger og kongsemner blir drept over en lav sko, - Ingerid mistet selv ektemake og flere sønner i denne kampen om makten i Norge. Det som gjør historien spesielt interessant, er at etter at han som skulle bli kong Sverre kom til landet, representerte hun den tapende part, dvs. Erling Skakke, Magnus Erlingsson og den kjente baglerbispen Nikolas Arnesson, - som faktisk var hennes sønn! Vi blir her presentert for historien sett fra deres side, og jeg oppdaget plutselig hvor forført vi har blitt av Sverre, denne mannen som kom fra Færøyene, talte paven midt i mot og hadde birkebeinere som kjempet for ham! Her fremstilles han nærmest som en sjarlatan!

Ringvej legger også vekt på andre sider av samfunnet på denne tiden, - både hva som ble utrettet i de gode periodene uten innbyrdeskrig, hvordan vanlige folk levde og kontakten med både naboland og den katolske kirken. Hun skriver i en lett fortellende og til tider litt humoristisk stil, og det har vært en fryd å lese den! Det eneste jeg savnet var en plansje over aller familiebåndene, for akkurat det var det litt vanskelig å ha klart for seg hele tiden.