Omtale fra forlaget
Donau er en av de virkelige store klassikerne fra det 20.århundres reiselitteratur. Claudio Magris følger Donaus løp fra elvens kilde i de bayerske høydedrag, gjennom det gamle keiserrikets Østerrike - Ungarn, inn over Balkan og ut i Svartehavet. Det er en langsom mediterende reise hvor fortelleren tar seg tid til å utforske stedenes hemmeligheter og historier. Donau er den store pulsåren i det sentral- europeiske kulturlandskapet, hvor så mange av de mest fascinerende skikkelsene og ideene som vi forbinder med Europa har oppstått.
Forlag Press
Utgivelsesår 2009
Format Heftet
ISBN13 9788275473248
EAN 9788275473248
Språk Bokmål
Sider 510
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Donau har den misvisende undertittelen «En sentimental reise fra kilden til Svartehavet.» Dette er likevel ikke en reisebok i vanlig forstand, det er snarere et utvidet essay om litteratur. Donau forsyner boka med en lineær struktur i stedet for den vanlige kronologien, som her er ganske usynlig.
Claudio Magris diskuterer et stort antall sentraleuropeiske forfattere, som for de fleste lesere vil være ganske ukjente. Det første kapittelet om kildene til Donau er spesielt krevende og irriterende. Så hvorfor lese boka? For meg begynte Donau å engasjere meg etter de første kapitlene, da forfatterens lekenhet ble tydelig. Tanken på at områdene som grenser til denne enorme elven har gitt et fruktbart grunnlag for litterære skikkelser av mange nasjonaliteter i flere århundrer, ser ut til å være en genial måte å utfordre nasjonalistiske tilnærminger til litteraturhistorie. Mange av forfatterne som blir diskutert av Magris var dyktige på mange språk, selv om han selv ser ut til å favorisere tekster på tysk. Ellers imponeres Magris av multikulturalismen på slike områder som Vojvodina, tidligere Banat, i Nord-Serbia. De fleste av hans litterære skikkelser tilhører fortiden, men Magris inkluderer også intervjuer med minst tre levende forfattere, alle i dengang kommuniststyrte land. Han er ubarmhjertig kritisk til forfattere som han mener har kompromittert seg selv politisk.
Selv om teksten stedvis er kompakt, inneholder denne boka også vakre, smarte, vittige og humoristiske passasjer. Innføringen av noen antagelig fiktive karakterer, spesielt en «bestemor Anka,» bryter opp framstillingen og motvirker risikoen for monotoni.
Boka avsluttes med et kapittel om Romania med en drepende kritikk av Ceausescu-regimets destruktive innvirkning på Bucuresti spesielt. Boken ble utgitt i 1986, men forfatteren ser ut til å ha fanget opp noen av faktorene som førte til de store endringene i Øst-Europa etter at jernteppet falt.
Denne berømte boka er absolutt ikke for alle. (Lest 2013).
Store forventninger som nesten ble innfridd. Like mye et kulturhistorisk verk som en reise langs Donau.
Kjøpte boka på grunnlag av god omtale, men er Ikkje heilt sikker på om eg let meg rive med. Forfattaren imponerer med kunnskap, boka innheld sikkert 100 vis av namn, dei fleste ukjende for meg. Godt skrive, men eg er usikker på om det er det er ein god metode å formidle historie og kulturhistorie med ei elv som den røde tråden (eller blå, kanskje)
Denne boken haf jeg holdt på med lenge. Den er kanskje fantastisk, men for meg ble det en reise i navn jeg ikke kjenner, brikker sv historier om implisitte forutsetninger som jeg ikke har. Det gikk rett og slett over hodet på meg.. så jeg følte meg ikke klokere av å lese denne boken, men dummere..
Livet, sa Kierkegaard, kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs - med blikket rettet mot noe som ikke eksisterer.
Men sann litteratur er ikke den som smigrer leseren og bekrefter hans fordommer og forventninger, men den som forfølger ham og presser ham opp i et hjørne og tvinger ham til å tenke nytt og revidere sine skråsikre meninger.
I tilværelsen er det både for mye og for lite, de bagatellmessige bekymringene som gjør det tungt å puste, hoper seg opp, mens alt det vesentlige har lett for å utebli.
Hvis det er noe jeg ikke holder ut, sa Victor Hugo når han opplevde noe særlig dumt eller ondsinnet, så er det tanken på at alt dette i morgen vil være historie.
Det var Nietzsche, Stirner, Ibsen, Strindberg, den tidens store orakler, som fratok virkeligheten den ene masken og forkledningen etter den andre, og gikk livet så tett på klingende at de til slutt oppdaget at det mangler ethvert grunnlag.