Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Denne diktsamlingen utkom i 1904, og inneholdt blant annet en del dikt som var trykket før. Foruten originalutgaven, inneholder del 2 i denne utgaven en rekke dikt skrevet etter 1904.
Omtale fra forlaget
Knut Hamsun var 45 år gammel da han utga Det vilde Kor i 1904. Samlingen inneholdt da en del dikt som var trykt før, men de fleste var nye. Denne utgaven inneholder også en del II med en rekke dikt Hamsun skrev etter 1904. Hamsuns dikt gir presise uttrykk for nervøse og omskiftelige sinnstilstander. De forteller om tilbederen som «knæler og rækker henderne frem/ endskjønt jeg hører dit nei», hans hjerte «rødmer av glæde», han tilber den elskede, men han jager henne vekk. Han er en dagdrømmer som har et «slot utav bjærgkrystal» og er «en Hersker uden Rige». Han er en ensom vandrer, en skogens mann. Og Hamsun kan også dikte seg inn i et kvinnesinn; «jeg er dog en rose i Saron,/ jeg er dog en lilje i dalen». Dette er altså dikt for de som lengter etter å gi eller å få kjærlighet, det er dikt for svermere, for de som har uro og lengsel i seg, for de som vil høre kjæresten lese dikt, og for de som vil lese dikt for kjæresten, enten de handler om kjærligheten og rosene, eller de handler om høstnatten eller skjærgårdsøya. Det er dette som kalles sentrallyrikk; dikt om skogen og havet, livet og døden, kjærligheten og sviket. Det er en diktsamling alle bør unne seg.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 1999
Format Innbundet
ISBN13 9788205264564
EAN 9788205264564
Språk Bokmål
Sider 114
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketNu glider båten
mot skjærgårdsøen,
en ø i havet
med grønne strande.
Her lever blomster
for ingens øyne,
de står så fremmed
og ser meg lande.
Mitt hjerte blir som
en fabelhave
med samme blomster
som øen eier.
De taler sammen
og hvisker selsomt,
som børn de møtes
og ler og neier.
Her var jeg kanskje
i tidens morgen
som hvit spirea
engang at finne.
Jeg kjenner duften
igjen fra fordum,
jeg skjelver midt i
et gammelt minne,
Mitt øye lukkes,
en fjern erindring
har lagt mitt hode
ned til min skulder.
Så tetner natten
inn over øen
og havet buldrer
Nirvanas bulder.
Jeg driver i aften og tænker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt,
og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider
det ender vel gjerne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt.
Da hopper jeg heller og synger en vise
og holder mit liv for en skjøn roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen rise
og drikker som bare fan.
Men hvi skal jeg fare med al den skjeæmt?
Om hundrede år er alting glemt.
Så stanser jeg virkelig heller striden
og ganger til sjøs med min pinte sjæl.
Der finder nok verden mig engang siden
så bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt?
Om hundrede år er alting glemt.
Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en bok til hver kommende jul
og stige til slut til en versets greve
og dø som en romanens mogul.
Da er det nu dette som gjør mig forstemt:
Om hundrede år er alting glemt.
Knut Hamsun