Individualismen stiller opp med sine stjerner og helter og skikkelser, selvsikre, altetende, erobrende borgere som bare kommer til himmelen hvis de er vellykket, og som undertrykker enhver som ikke lykkes. Kollektivismen stiller opp sine presteskap, stender, tribunaler, dogmer, grupper representert ved solkonger og formenn. I denne blodige kamp som raser mellom indiviualisme og kollektivisme, er det ingen som representerer ENHVER, det mennesklige i oss. Hvem våger stå opp mot tidens fryktlige grep på oss? Det er makt vi vil ha, alle sammen. Si dette, og avisene vil ikke trykke det. Avisene preker om humanisme og pluralisme, med draperier av vakkre ord tilslører de maktkampen. Og projiserer sin hensynsløse maktkamp over på de unge, som da blir stående som en klikk hysteriske voldsberusede paranoikere. Deres paranoia - er vår felles feighet og splittelse, som vi plasserer på en liten gruppe mennesker som vi siden kan dytte ut av samfunnet. Vi er noen deilige løgnere. Og se hvor perfekt den lille gruppen går på limpinnen. den er akkurat hylende og dogmatisk som vi vil den skal være. Kjære borger, hvis du ikke vil se ditt hykleriske ansikt i speilet, da skal du bare se på neste venstrevridde demonstrasjon. Der har du din paranoia fordi du ikke har tatt ditt liv og ditt samfunn alvorlig. det er ditt eget hat og din egen ambivalens, som du er på vei til å vende deg mot med fascistisk vold. Høyrevridde og venstrevridde, vi skulle sprerres inne til en eneste lang gruppesex, for det er sannheten om oss...

Kristus seiret ikke her. Han seiret først i nederlaget, i det totale nederlag. Kristus er antimakt, er svakhet som våger seg selv i tillit til kjærligheten, tillit til Gud

Løgnene er begynt å utrope seg til hellige... Hvor stor sanksjon skal enkeltmenneske gi smfunnet for sakens skyld?... Her er en mengde problemer som ties ihjel av avisene, og forsakes av de radikale... Selv har jeg ofte tenkt å skrive om disse problemene, men feiet dem bort med tanken på millionene som dør... Men hvordan kan vi ta millionene alvorlig, hvis vi ikke tar den enkelte alvorlig?... Enhver alvorlig diskusjon stanses helt bevisst i pressen... Alt som forsøker å snakke om "noe annet", blir tiet ihjel... Bare det som er oppe i nyhetsmasineriet, får komme frem... Når skal vi våge å ta opp selve radikalitetens problem...? Vår usikerhet, Vår felles usikkerhet, bunner ikke den også i min egen feighet, i vår alles personlige feighet...? I tommrommet etter våre myter, demonenene og utroper masken, utroper rollen, til eneste virkelighet... Du er ikke til, bare omgivelser, sier vi, enten vi kommer fra høyre eller venstre... Individualister og kollektivister, tar vi mennesket alvorlig...?