Den forrige boken Fiolinane var nominert til ungdommens kritikerpris, som jeg leste i den forbindelse. Etter det leste jeg forfatterens debutbok, Eit vintereventyr. Nå har jeg lest Bovara og synes disse tre bøkene utgjør et fantastisk univers. Det er mørkt og vakkert på samme tid, det er poetisk og hardt, det er så fullt av kontraster at det slår meg hardt i magen. Samtidig evner forfatteren å skildre Frrok sin ensomhet på en for meg særdeles rørende måte. Dette så jeg også at han evnet i de forrige bøkene. Dette samt skildringene av natur og dens endringer, sammen med de originale universene i sin helhet, er dette tre bøker jeg ikke kommer til å glemme med det første. Bovara er en mørk og vakker bok, selv om jeg slet til tider med å lese videre. Den rystet og vemmet meg, men den rørte meg også sterkt. Anbefales kanskje ikke for svake nerver, men er du stålsatt, så kan denne anbefales sammen med forfatterens to første bøker.

Det er lenge siden jeg har hatt det vondt som nå etter jeg har lest Bovara. Jeg forventet ikke at den skulle gjøre så inntrykk på meg, både på godt og vondt. Den må være noe av det vondeste jeg har lest. Samtidig så blir jeg revet med helt fra begynnelsen, gjennom dette underlige universet forfatteren bygger opp med sin miks av grusomhet og poesi. Særlig ensomhetsfølelsen er skrevet i en sår og vond tone, og var kanskje den følelsen som jeg sitter igjen med. Likevel er det så veldig vakkert skrevet. Leikvoll sier noe intenst om å være menneske med denne boken. Vanskelig å sette ord på nøyaktig hva, men det oppleves så intenst! Nå skal jeg lese Fiolinane om igjen.

http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/11/bovara-dette-var-hard-kost-jan-roar.html#more

Det er sjelden jeg føler slikt ubehag når jeg leser en bok som jeg gjorde når jeg leste Bovara av Jan Roar Leikvoll. Til tider ble jeg skikkelig kvalm, fikk vondt i magen og fysisk vondt i hele systemet. Etter 40 sider visste jeg ikke om jeg ville lese mer. Men det gjorde jeg, jeg leste boken ferdig.

Selv om boken på mange måter var grusom, så var det så mye annet med den som ga meg lysten til å lese videre.

Først litt om handlingen:
Frrok er bokens hovedperson. Han er gartner i klosteret ved landsbyen Bovara. Han er en ensom sjel, og alt han ønsker er å bli elsket av Flori. Men Flori elsker en annen, som han drar ut om nettene og besøker i landsbyen. Flori forlater hagen en dag for å skrive bok. Han stenger seg mer eller mindre inne på loftstårnet og skriver. Frrok kommer med mat til ham, men får ikke den omtanken og kjærlige omgangen han tidligere fikk. En dag kommer det en pike til klosteret og vil treffe Flori. Frrok stenger henne inne i kjelleren siden hun ikke kan vises frem for de andre i klosteret. Frrok sier at han skal få Flori til å møte henne, men dagene går uten at Flori kommer....

Frrok skjønner fort at han har makt over liv og død.

Mens handlingen forløper fremover i dette dramaet, får vi tilbakeblikk fra Frroks barndom hvor han gjorde et grusomt overgrep mot et annet barn og ble sendt i klosteret. Han ble tatt hånd om av Flori, en eldre mann. Vi får innblikk i Frroks minner , lengsler, tilbakeblikk fra kjærlig omgang med Flori, savnet, hans godhet for naturen og hans kamp for å overleve hån og mobbing fra klosterguttene.

Frroks lengsler, savn og sorg går over i det totalt sykelige og han har en brutal avsindig side. Vær forberedt på grusomme voldskildringer, heslighter og avskyelige handlinger.

Dette er også en vakker skrevet bok, en sterk kontrast til det grusomme. Som Leikvoll skildrer det onde så brutalt, like vakkert skildrer han det fine, det vare, sarte.

Språket er svært poetisk. Jeg ser frem til flere bøker av Leikvoll, hvor han forhåpentligvis også bruker sitt talent på en mildere handling. Jeg vet ikke hvor mer mye jeg orker av slike grusomheter, selv om jeg er glad jeg fikk lese boken som uten tvil er stor litteratur.

Jeg har sett to intervjuer av Leikvoll i Bokprogrammet, og sist tirsdag var det et rent portrettprogram. Leikvoll fremstår som en meget sympatisk type, som selv har slitt mye med sykdom og angst. Han har hatt tumor i hjernen . Som han sa er det denne angsten, sorgen og sinnet han på en måte har skrevet ut, selv om han ikke tror at man kan skrive seg ferdig med slike ting. Han skriver på nynorsk for å få skrevet skikkelig, hvis han skriver på bokmål, blir det fort for enkelt, for lett, sier han.

Han sier også i starten av intervjuet at han ikke skjønner helt hvordan han kan ha skrevet dette grusomme, samtidig vet han at han har gjort det.

Jeg som leser lurer også på hvor han tar det fra. Hvor kommer det fra? En gang sa en kollega av meg at filmskapere som lager filmer om stygge overgrep som regel har opplevd det selv. Jeg lurer jo på om det er slik, og om det samme gjelder forfattere, men det kan vi jo ikke vite. Fantasien har ingen grenser når man først setter den i sving. Kan hende kommer det ting fra andre kilder, fra generasjoner bak. Kanskje bærer vi på generasjonstraumer vi ikke er bevisste på, som kan komme ut i en eller annen kreativ form. Kanskje er det bare resultat av en meget sterk innlevelsesevne, forestillingsevne som noen besitter. Uansett hva det er, så hentes det fra en kilde. Og dette i seg selv synes jeg er veldig interessant.

Einsemd og groteske handlingar, det er eit kunststykke å skildre det så vakkert som Leikvoll gjer. Litt vel svulstig språk til tider, men samstundes storslege.

Fin, poetisk, tankefull og realistisk vemmelig. Kanskje var det det at jeg var mer forberedt på hva som kom til å møte meg denne gangen som gjorde opplevelsen mindre sjokkartet, men jeg syns ikke denne boka er så grotesk og avskyelig som enkelte har forfektet. Kanskje de ikke har/hadde lest Fiolinane?

Boka handler om Frrok; hans streben etter å passe inn i hverdagen og hans forhold til den mer distanserte Flori. Leikvoll har på ingen måte fornektet seg noe i denne fortellingen, men alt virker likevel mer sart og sårbart i "Bovara". Naturskildringene står sterkt, det samme gjør åndslivet og tankeuniverset til Frrok. Han drømmer seg ofte bort under faktiske hendelser eller blir påminnet ting som har skjedd tidligere i livet, enten han sitter ved matbordet, bytter skitbøtta til Flori eller steller med hagen.

Handlingsmessig er det ikke mye som skjer her, det viktigste er å være der, sammen med Frrok. Sånn sett er det ei stille bok som tar seg tid til å utbrodere hans virkelighet, mer enn at leseren skal underholdes kontinuerlig i beste såpestil.

Man kommer jo ikke utenom elementene som, på sett og vis, har blitt Leikvolls "varemerke" (kan man kalle det det?). Iallfall: de er der, men de er aldri spekulative på den måten at man får meske seg i detaljer og hendelsene tværes aldri ut. Han holder det enkelt og antyder mer enn han røper. Om derimot situasjonen danner seg, visuelt sett, klart og tydelig i ditt eget sinn er jo ikke det hans feil, eller?