Bokelskere.no

"Poetisk, mørkt, grusomt, men vakkert" er betegnelser som går igjen om denne kritikerroste romanen. Jeg har vanskelig for å se hva som er så vakkert her, bortsett i fra noen beskrivelser av trær og fugler. Leikvoll kan sin miljøskildring og jeg er enig med de som sier en blir sugd inn og føler en kan kjenne et helt ukjent landskap. Har likevel en vond følelse av at dette er kritikerrost og likt nettopp fordi vår hang til det groteske og makabre pakkes inn i de poetiske vendingene. På mange måter kombineres en tabloid "lav" trang til å frastøtes (som mishandlede dyr eller mennesker på nettavisene) med "høy" kunst, litteratur av høy kvalitet. Leikvoll sammenlignes med Cormac McCarthy og følelsen jeg forsøker å beskrive ovenfor fikk jeg også da jeg leste Blodmeridianen. Ser at noen kritikere mener dette er et humanistisk prosjekt, et forsvar for sivilisasjon. Et slags budskap om at uten siviliserende fellesskap forfaller mennesket til en grotesk naturtilstand. Jeg klarer ikke å tro på det. Både i Bovara og i Blodmeridianen synes jeg forfatterne maler med så tykk pensel at det hele blir absurd, som om de peker nese til oss fordi vi ikke forstår at vi har gått på de eldste triksene i boka.