Besøket
roman
av Stig Sæterbakken (forfatter).
Cappelen Damm 2017 Heftet
Kjøp boken hos
Omtale fra forlaget
På sin 42-årsdag, blir Sigmund Winther oppsøkt av en klassekamerat som han ikke har sett siden ungdommen. På et gammelt kassettopptak får han høre sin egen stemme for første gang. Opplevelsen blir et sjokk og tvinger ham til å revurdere det selvbildet han har levd med, og forholdet han har til menneskene rundt seg. «en spennende intrige rundt dypt eksistensielle spørsmål» Gro Kvanvig, Fædrelandsvennen
Bokdetaljer
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2017
Format Heftet
ISBN13 9788202543617
EAN 9788202543617
Språk Bokmål
Sider 227
Utgave 2
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
2 18 14 0 1 2Bokomtaler
Veldig bra bok. Krestingen rundt stemmen, ikke bare stemmen som metafor, men stemmen som helt konkret kroppslig, er virkelig fascinerende. Men en peak når han holder denne talen når de er samlet ved middagen.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Solveig Moen RustenSitater fra dette verket
Novellepiken siterer Besøket av Stig Sæterbakken (side 54)
12:25, 22. august 2012 2 har det som favoritt.
Hvis du aldri opplever begeistring, noe som løfter deg, noe som trekker deg med, hvis slike ting uteblir helt, hvis det er du som må dra lasset hele tiden, er det mulig å leve allikevel da?
Lyria siterer Besøket av Stig Sæterbakken (side 191)
13:07, 5. august 2017* Ingen har det som favoritt.
Noen snøfnugg virvlet inn. Vinden hadde en lukt som minnet om den katolske kirken, den strøk behagelig over kinnene og øreflippene mine som brant av mangel på søvn: huden og nervene nøt årstiden, nåets vinduer. Vi kan kjenne oss selv og hverandre så godt vi vil, tenkte jeg, så kommer dagen da det uforutsette skjer. Og ingen lover, ingen regler kan sikre oss mot dette. Lovens ørn er blind, den vet ikke selv hvor høyt eller lavt den flyr. Det finnes ingen lov. Det finnes ikke noe samfunn. Det er bare hver enkelt av oss, stilt overfor våre egne redsler, i et forsøk på å overkomme dem. Den høye forkomne skapningen som sto på broen for litt siden, nesten blåst overende i vinden, såvidt han klarte å stå oppreist ved egen hjelp.. eller han som satt i stolen inne i stuen og krympet seg i frykt for å bli banket helseløs... hva spiller det for rolle hvilken tro han har, hvilke regler han lever etter, den dagen redselen får bukt med han? Verdighet eller usselhet, det kommer ut på ett. Vi er mennesker, skapt av vår angst for det som når som helst kan slumpe til å tilstøte oss.
K. H. siterer Besøket av Stig Sæterbakken (side 104)
17:15, 13. oktober 2017 Ingen har det som favoritt.
Fantes ikke fortapelsen lenger? Var det det nye, at fortapelsen ikke fantes? At fortapelsen var fjernet som en mulig utgang? At samfunnet tok vare på sine? At det aldri ble så ille at det ikke fantes en redning enten her eller der? At det å bukke under ikke var et alternativ lenger? At uansett så greide en seg? At uansett så kom en velberget igjennom? Var dette forskjellen på den gangen og nå? Var det det samfunnet hadde utviklet seg til, fra den gangen min far gikk til grunne og til nå, hvor det å oppgi livet fordi man sto i fare for å tape ansikt ikke var noe det gikk an å ta på alvor, enda mindre overveie som en konsekvens en voksen og ansvarlig mann kunne trekke? Dette alvoret, denne fatale besluttsomheten, dette uopprettelige, var det borte? Var det visket ut som noe det gikk an å reflektere over, føle en dragning mot, være fristet av, være uimotståelig og ubønnhørlig trukket mot som sin ene vei ut av elendigheten? Hadde vi klart det, hadde samfunnet lyktes med å radere vekk den elendigheten som ikke kunne overvinnes på annen måte enn ved å forlate den? Hadde vi fått et bedre samfunn?
Erika N siterer Besøket av Stig Sæterbakken (side 180)
17:45, 16. juli 2012 Ingen har det som favoritt.
Og før han rakk og svare var det som om jeg endelig forstod hva det handlet om, alt han fortalte, alt han på død og liv skulle innvie meg i. Det handlet om meg...fordi jeg var utelatt fra det...Alt han sa, alle historiene han kom trekkende med, de var ment å skulle fortelle noe om meg......
Lyria siterer Besøket av Stig Sæterbakken (side 160)
11:36, 5. august 2017* Ingen har det som favoritt.
Men det var intet... Jeg var en blokk av taushet... alt levende var rundt meg... overalt omkring meg, men ikke i meg. Alt rundt meg var stemmer, et spetakkel av stemmer... alle snakket... overalt på hele kloden ble det snakket... de snakket i munnen på hverandre... det brøt løs fra den ene strupen etter den andre... alle bare bablet i vei som den naturligste ting i verden... alt gikk av seg selv og tok aldri slutt... etter hvert eneste ord fulgte et ord til, og så et ord til... og slik var ethvert menneske kjedet fast til det neste... og slik hang alt sammen, i en endeløs kjede av ord, som bandt alt levende og tenkende sammen. Jeg var bruddet i denne kjeden... Uavbrutt nådde den frem til meg... og så stoppet den... fra meg gikk den ikke videre. Jeg var det ene stille punktet i verden... det ene fra hvilket det ikke kom noe... fra hvem ingen fortsettelse fulgte, ikke noe bånd ble strukket videre. Alt stoppet hos meg. Utstrekningen opphørte her. Jeg var den ene målløse blant de snakkesalige.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Bokelskere som følger boka
128 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
