For hva er frihet! At man har viljen til selvansvarlighet.

Vi skatter oss ikke lenger tilstrekkelig høyt når vi meddeler oss. Våre egentlige opplevelser er ikke pratsomme. De kunne ikke meddele seg om de ville. Det skyldes at de mangler ord. Vi har allerede kommet hinsides det vi har ord for. I all tale ligger det et gram forakt. Det synes som om språket kun er oppfunnet for det gjennomsnittlige, jevne, meddelsomme. Allerede med språket vulgariserer den talende seg selv.

Den syke er en parasitt på samfunnet. I en viss forstand er det uanstendig å leve videre. Å vegetere videre i feig avhengighet av leger og praktikere, etter at livets mening, retten til liv, er gått tapt, burde medføre en dyp forrakt i samfunnet. Legene på den annen side burde være formidlere av denne forakten, - ikke resepter, men hver dag en ny dose vemmelse overfor sine pasienter...

Kristendommen, som har jødiske røtter og kun er forståelig som en vekst fra dette jordsmonnet, representerer motbevegelsen til enhver oppdrettets, rasens, privilegiets moral: - Den er den antiariske religionen par excellence.

Hva gjør all kunst? Velger den ikke ut? Trekker den ikke frem? Med alt det styrker eller svekker den visse verdsettelser ... Er dette bare noe perifert? En tilfeldighet? Noe som kunstnerens instinkt slett ikke skulle være delaktig i? Eller er ikke det forutsetningen for at kunsteren kan ...? Retter hans laveste instinkt seg mot kunsten eller snarere mot kunstens mening, livet? Mot en ønskverdighet av liv? Kunsten er livets store stimulans: Hvordan kunne man forstå den som formålsløs, målløs, l'art pour l'art?