Denne boka synes jeg er vanskelig å skulle skrive en mening om, av flere grunner, som at jeg ikke helt klarer bestemme meg for hvor godt jeg likte den, og aller mest fordi jeg nok skulle ønske at jeg likte den bedre enn jeg gjorde.

Jeg klarer imidlertid ikke å konkretisere hva jeg ikke likte, men skal forsøke: jeg tror rett og slett jeg syntes det til tider ble litt kjedelig (og jeg hater å bruke ordet kjedelig, både generelt og om litteratur spesielt!). Jeg savnet noe mer, enten noe som fikk med til å bry meg mer om karakterene, eller noe mer i selve plottet, noe mer ytre driv, kanskje? Det føltes litt flatt ut, rett og slett. MAO; ikke en bok å lese om en vil ha godt driv og spenning, men heller en bok å velge når en vil reflektere og tenke litt. Jeg føler kanskje også litt på at jeg ikke helt ble kjent med karakterene, savnet bla å se dem utenfra i interaksjon med andre mennesker.

Det sagt, er det også mye å like her! Skrivingen og språket er godt, det finnes jevnlige drypp av setninger en kan tenke seg å streke under, og flere intelligente formuleringer som gir både humor og plass for noen tanker. Jeg likte også veldig godt det som ble formidlet av ymse fakta - historisk og språklig, som ble brukt til å få frem et poeng eller understreke noe karakterene tenkte/følte/mente. En slags metafor med ekte fakta! Disse var fine, og det beste ved dem var hvor mye kunnskap som ble formidlet på svært få ord.

Tematikk-messig syntes jeg det er forfriskende med en "me too"--isj bok som ikke er "me too", en bok hvor verken hun eller han er en maktsyk person som sjonglerer romantikk og misbruk. Boka svartmaler ingen av karakterene, den unngår å forenkle relasjonen til noe "enten eller". Vi har en kjent situasjon med en eldre og erfaren forlagsmann som arbeider og blir venner med en ung og uerfaren kollega. Det oppstår et sterkt bånd mellom dem, og det er dette som utforskes i boka. ("Utforsking" synes jeg er et godt beskrivende ord, for det er ingen fasit, forfatteren legger ingen føringer for hvordan leseren skal tolke relasjonen, en må selv vurdere dette - og her tenker jeg det er mye som kan diskuteres i en bokklubb!). Hvorfor får disse to så god kontakt? jeg tenker det handler om flere ting, som bla ensomhet og behov for bekreftelse, noe de begge mottar i ujevne doser slik at en slags avhengighet og behov for mer oppstår. Relasjonen deres bidrar også til å isolere dem mer fra resten av kollegene, som nok også forsterker deres behov for hverandre

Boka vil nok særlig appellere til dem med en viss interesse for litteratur, forlagasbransjen, kunst og kultur generelt.

Lavmælt, med en betagende varhet, ømhet og respekt, skriver Therese Bohman fram en spesiell personlig relasjon mellom en ung kvinne og en godt voksen mann. De deler kjærligheten til litteraturen og forlagsbransjen, og selv om jeg ikke er litterært utdannet eller noe mer enn en ivrig hobbyleser selv, så klarer forfatteren å smitte meg med hovedpersonenes iver og entusiasme. Historien tar også et sårt oppgjør med fordommene mot eldre menns hensikter og unge kvinners motiver ifht forhold med såkalt «skjev maktbalanse». Er det blitt umulig etter MeToo å ha noe så enkelt som et ærlig vennskap? Boka har et svært godt språk, mange intelligente og kloke betraktninger, og troverdige og rørende personskildringer. Jeg satt igjen med en rørt og trist følelse. Det de delte var så vakkert, og alt det de gikk glipp av er så sørgelig! En sjeldent god bok!

Jeg koste meg med de litterære diskusjonene som finnes her, og frydet meg over en jordnær skildring av et kollegialt forhold, som i disse tider føles temmelig uvanlig.