Terje Eidsvågs omtale av Allis sønn i Adresseavisen fikk meg til å plukke opp og lese denne boka på nytt. Den gjør like sterkt inntrykk denne gang som da jeg leste den for mange år siden.

Den er et rystende psykologisk drama hvor Magnhild Haalke viser hvordan den lille gutten Elling blir formet av å vokse opp i en dysfunksjonell familie i et lite, tett øysamfunn hvor man er avhengige av hverandre og det ikke er så lett å slippe unna. Det er svært ujevne maktforhold i familien. Elling og mora blir hundset av besteforeldre/svigerforeldre. Reglene for Elling blir også svært avvikende fra hva som gjelder for de andre barna. Denne forskjellen blir enda mer merkbar når han begynner på skolen som ligger på naboøya. Den er såpass langt unna at det ikke går an å ro over hver dag, men dette blir vanskelig for mora som vil beskytte ham og ikke vil slippe ham fra seg.

Når maktforholdene i familien etter hvert endrer seg, er det vanskelig å forutse hva som kan skje.

Haalke er god til å beskrive naturen og øysamfunnet. Jeg kjenner også igjen en del typiske ord og uttrykk fra Trøndelagskysten. Hennes beskrivelser av barnets tankegang og utvikling virker både troverdig og skremmende. Dette er ei bok som fortjener mange lesere!

En glemt perle, det var min forutoppfatning når jeg skred til verket. Et verk som jeg tilfeldigvis oppdaget da Adresseavisens anmelder skrev en omtale om hva som kunne være det norske svaret på Stoner. Jeg hadde med andre ord enorme forventninger.

Allis sønn ble utgitt første gang i 1935, og språket og miljøskildringene fører oss tilbake til et Norge som ikke lenger eksisterer. Boken er i og for seg lettlest, men det tar tid å komme inn i språkføringen og det er noen ord som jeg måtte slå opp (og noen jeg enda ikke har fått oppklaring på).

Vi blir tatt med til et lite øysamfunn i havgapet. Alli bor med sin sønn og sine svigerforeldre i ett av de tre husene på øya, mens hennes mann og Ellings far er på sjøen syv år om gangen. Romanen er et nådeløst psykologisk portrett av den dysfunksjonelle familien i et samfunn som er barskt og preget av uskrevne regler for å sikre overlevelse. Sønnen er annerledes i et samfunn som ikke har rom for annerledeshet. Alli er utenfra, og på mange måter helt alene. Hun er ikke en del av samfunnet på øya, men er heller ikke en del av det samfunnet hun dro fra.

Det gjør vondt å lese Allis sønn, fordi man får en godhet med og forståelse for både mor og sønn selv om de begge gjør skjebnesvangre valg, og som leser skjønner man at dette kan ikke ende godt.

Så bak et litt gammelmodig språk ligger det virkelig en skatt!

I huset til farmor og farfar vokser Elling opp. Faren er sjømann, og Elling husker ham ikke. Han har vært på sjøen i årevis. Nå er Elling 5 år. Det er moren, Alli, som har ansvaret, men hun har det ikke lett. Hun synes Elling er et vanskelig barn. Han gjør så mye rart; rimer, fantaserer vilt, og ser og hører ting ingen andre får med seg. Alli engster seg for at folk skal se på sønnen som en tulling. Det blir ikke bedre når svigerforeldrene oppfører seg som de gjør heller. Alli bruker både godord og trusler, kjærtegn og juling for å endre Ellings natur. Det kan bare gå en vei...

Ubehagelig lesing om hva voksnes behandling av barn kan føre til.

Boken kom først ut i 1935, og har blitt relansert en rekke ganger. Sist i år.

"Allis sønn" har inntil nå vært en skjult perle for meg! Maghild Haalkes debutroman fra 1935 gir en svært god skildring av Alli og sønnen Elling som lever på Bekkerøya i en dysfunksjonell familie sammen med Allis svigerforeldre, mens hennes mann, Ellings far, er sjømann og fraværende i årevis av gangen.

Elling er annerledes enn de andre barna. Han sanser, fabulerer, drømmer og dikter- de forstår han ikke. Hans skapende, kreative evner har ingen verdi i dette kystsamfunnet, og moren bruker alle tenkelige, og utenkelige, metoder for å få han "normal". Til tross for at læreren ser positive egenskaper hos den lille gutten, blir det de vanskelige, vrange sidene som vokser seg sterkere. Han klarer ikke å leve i de trange rammene som definerer hvordan han skal være, hva som er rett, og vi rives med inn i en ond sirkel der det bare kan gå en vei.

Dette er en roman jeg definitivt skal lese igjen- den setter seg som en knyttneve i magen.

Få karakterer hjemsøker meg som Alli og Elling fra denne boka, om enn på forskjellig vis. Magnhild Haalke er en sanselig dronning. Kan ikke tro at ingen har nevnt henne for meg før, at dette er en av de forfatterne som jeg skulle snuble over i bruktbokavdelingen på Slappen i Sandefjord. Dette er jo vilt god litteratur.

(mål: 35 eller mer)

Bøker jeg har lest/hørt i 2020.