Landet som fløt med melk og honning

De tolv menn som Moses hadde sendt ut for å speide ut landet
kom fort fram, de red på kameler. Tidlig en morgen dro de ut fra
Kadesh-Barnea ...
de tok inn i et karavaneserail under bymuren i Horma (...)

De tre som dro ut mot vest, mot kysten var Sjammua .. Jigal .. og
Ammiel av Dans stamme. .. .. Da de hadde reist en times tid,
kom de til et annet herberge, hvor de tok inn for å hvile seg.

Det skjedde da at Sjammua sovnet, og da han våknet og ville dra
videre, hadde Jigal nettopp sovnet. Ut på ettermiddagen våknet
Jigal, men da var en stor tretthet kommet over Ammiel, han sovnet
og sov til kvelds. Da det nå holdt på å bli mørkt, besluttet de å bli
på stedet natten over. Men siden de hadde sovet så mye på dagen,
var det ikke noen nytte i å legge seg ned på ny.
De kalte da på ham som eide herberget og bad ham bringe vin.
Ved midnattstid var de blitt meget vel til mote, og var nå rede til å
gi seg i kast med hva som helst, de tenkte med glede og stort mot
på den oppgaven som ventet dem så snart dagen grydde.
De kalte på verten og ville at han skulle sitte hos dem, for de ville
slett ikke være alene med sin fryd, og så satt han hos dem hele
natten, satt og tvinnet nattluen sin mens de andre skrålte og skrøt
og larmet.

Da det begynte å lysne av dag, sovnet først Sjammua, siden Jigal
og sist men ikke minst, Ammiel.
Da de våknet, var det ikke stort lysere enn da de la seg, de snakket
en stund om dette, at det kanskje ikke var noen skade skjedd om de
ga seg til her på stedet noen dager. Så kunne de få hvile riktig godt
ut, de kunne legge gode planer for framtiden og samle krefter --.

De ga seg til i herberget, og kjente det dag for dag, hvordan hvilen
ga dem større krefter. Motet steg etter hvert som vinen sank og ble
borte.. men en dag sa Sjammua at i morgen får vi sale kamelene og
skride til verket.

Den kvelden gikk de tidlig til ro, og om morgenen sto de opp så
sprengfulle av krefter at verten reduserte regningen med en tredjedel
bare han så dem. Jigal sa at han til å begynne med ville ordne med
sin utrustning. Sjamma og Ammiel sto og så på dette, og slik gikk
tiden til bort imot middag.
Da så Jigal endelig var ferdig, kom Sjammua på at også han skulle
ha pusset sverdet sitt, trimmet kamelen og oljet seletøyet. Da han
ut på ettermiddagen var ferdig, besluttet Ammiel at han ville forberede
seg like grundig som de andre. Og slik ble denne dagen utnyttet til
siste minutt, og om natten ble de lenge sittende over vinen, for nå
var de så glade og tilfredse med at alt var parat.

( / / / )

Verten kom med en ny regning, og de klappet seg rundt om på de
tilsvinede klærne for å finne ut hvor de hadde pengepungene,
og da de fortsatte med denne klappingen uten å bli ferdige til å
betale, hentet verten drengene sine (. . . )

Fjorten dager senere sto de utenfor herberget, halvnakne og med
hengende hender. De stirret fortapt bortover veien vestover mot
kysten.
Sjammua sa: -Jeg kan ikke skjønne hvordan vi nå skal kunne fullføre
vårt oppdrag. Det er merkelig hvordan våre fedres Gud lar våre
hjelpemidler gå overstyr. Hvis det nå hadde vært som Moses ben
Amram sa, så skulle man jo tro at veien ville ha blitt jevnet for oss
( . . . )

bokmerke hos nb.no