Jeg gikk inn i denne historien med ei forventning om å møte en religiøs fanatiker og et tyrannisk familieoverhode, og det gjorde jeg for så vidt også. Jeg ble imidlertid helt tatt på senga av overgrepsscenene. Både fordi de dukket opp så uventet og fordi dette er noe av det mest frastøtende jeg noen sinne har lest. Jeg ble så kvalm at jeg vurderte å legge boka fra meg. I ettertid er jeg selvfølgelig glad for at jeg fullførte. Prestens hus er nemlig ikke bare opprørende, den også veldig god.

Presten fyller 70 år og Torils mor og søster forventer at Toril skal komme i farens gebursdag. Men Toril nekter. Hun har brutt med familien og ingenting kan få henne til å endre mening. Mora og søstera kan ikke skjønne at Toril kan være så egoistisk. Hun må tenke på fasaden. På hvordan andre vil oppfatte fraværet hennes…

Boka er delt i tre deler og vi kommer tett innpå alle de tre hovedpersonene. I del en får vi Torils opplevelse av oppveksten i den lille prestefamilien, i del to søsteras, i del tre moras historie. Selv om vi ser saken fra tre sider, er dette egentlig ikke ei fortelling om hvem som har rett på sannheten. Boka er heller en studie i reaksjoner på seksuelle overgrep og traumer. Har man styrke til å se, bryte ut og gå videre, eller velger man å bli og se en annen vei?

Når enkelte av scenene virker så frastøtende, skyldes det den nøkterne, men presise fremstillinga fra tredjepersonfortelleren, heller enn en overflod av detaljer.

Prestens hus er ei vond, men viktig bok. Anbefales varmt!

Litt om forfatteren: Bente Bratlund (f. 1952) debuterte i 1977 med diktsamlinga Lukkeleg båt. Etter dette har hun utgitt en rekke barne- og ungdomsbøker, diktsamlinger og romaner.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Lest i 2016

Kulturfondbøker - Norsk skjønnlitteratur 2014

Alle bøkene jeg har lest