Dette er en kort bok (96 sider) om en bibliotekar som en morgen finner en låner som har blitt låst inne på biblioteket over natten. Hele boken er en monolog hun holder til denne låneren, uten et eneste stopp i form av kapitler eller avsnitt.

Boka begynner litt morsomt med bibliotekaren som snakker om livet som bibliotekar, forholdet til de andre bibliotekarene og ikke minst Dewey systemet.

I've been doing this job for twenty-five years now, twenty-five years, with the same rules it never changes. Even if they call me upstairs to the Loans Desk, it's no better. Checking books in and out, making the bar codes go beep-beep, think that's fulfilling? (s.11)

Even in small town libraries like this, people make terrible mistakes in their shelving. It drives me up the wall, it's a sign of how pathetic they are (s.12).

Boka har blitt markedsført som en godbit for bokelskere, men jeg synes de "visdomsordene" det er om lesing blir for floskelaktige for min smak.

I prefer the company of books. When I'm reading, I'm never alone, I have a conversation with the book. It can be very intimate (s.23).

When I'm reading, I can forget everything, sometimes I don't even hear the phone (s.23).

Etter en stund synes jeg denne boka ble ganske så ensformig, repetitivt og kjedelig. Selv om boka som sagt ikke er på mer enn 96 sider og med relativt stor skrift og linjeavstand framstod den som ganske langtekkelig i mine øyne. Konseptet er morsomt, men denne historien hadde nok egnet seg bedre som en novelle enn som en kortroman.

Jeg mener det skrives for få bøker om arbeidslivet. Man tilbringer jo tross alt rundt en tredjedel av hverdagene der, men litteraturen ser til å være mest opptatt av kjærlighet, fritid og familieliv.

Ikke minst er jeg glad i bøker som tar for seg noe av det absurde ved arbeidslivet, tar det på kornet og setter det på spissen, og her er en list med slike bøker.

Bøker jeg har lest i 2018.