Klokken tre den ettermiddagen gikk Cato og jeg gjennom høye dobbelte dører til politistasjonen. Politimannen som var på vakt, var Rolf selv. "Kom med meg," sa han brysk. Han førte oss ut av en dør og gjennom en korridor, hvor det var ekstra høyt under loftet. Ved en låst jernport stanset han. "Vent her," sa han (...)

Han var borte i flere minutter. Så ble døren åpnet igjen, og vi stod ansikt til ansikt med Harry. Rolf gikk litt tilbake, da Harry tok Cato i armene.

"Dere har kun noen få sekunder," hvisket Rolf. De slapp favntaket og så hverandre i øynene (...) Harry kysset sin kone. Så tok han min hånd og rystet den høytidelig. Vi fikk tårer i øynene. For første gang talte Harry.

"Jeg skal bruke dette sted - hvor de enn fører oss hen," sa han. "Det skal være min vitneplass for Jesus."

Da jeg kom tilbake siste gang, hadde det samlet seg en gruppe om far til aftenandakt.

Hver dag i mitt liv var sluttet på denne måten: den dype, stødige stemmen som sikkert og ivrig la oss tillitsfullt over i Guds varetekt.

Bibelen lå hjemme på hyllen, men han kunne mye av det som stod i den utenat. De blå øynene syntes å se forbi det låste og overfylte rom, forbi Haarlem, forbi hele jorden, da han siterte etter hukommelsen: "Du er mitt skjul og mitt skjold, jeg bier på ditt ord... Støtt meg, så jeg må frelses..."

"Sannheten, løytnant," sa jeg og sank noe, "er at Guds synspunkt av og til er forskjellig fra vårt - så forskjellig at vi ikke engang kan gjette det, hvis han ikke hadde gitt oss en bok, som forteller oss om det.

Så snart vi var ferdige med oppstillingen, var våres Bibel fra morgen til aften senter for stadig flere mennesker som trengte til hjelp og håp. Som hjemløse barn samlet seg om lysende ild, samlet vi oss om den. Vi holdt våre hjerter hen til den varme og det lyst, den hadde å gi.

Jo mørkere natten rundt om oss ble, jo klarere og sannere og finere lyste Guds Ord.

"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller sverd? Men i alt dette mer enn seirer vi ved ham, som elsket oss."

Betsie la merke til hvor jeg så, og la en løvtynn hånd over merkene fra pisken. "Se ikke på det, Corrie. Se kun på Jesus." Hun tok hånden bort, den var våt av blod.

Jeg hatet dette triste stedet, fullt av syke og lidende kvinner, men vi måtte gå tilbake igjen og igjen, for Betsie ble stadig dårligere.

Hun syntes ikke dette stedet var frastøtende, sånn som jeg gjorde. For henne var det et sted hvor hun kunne fortelle om Jesus - og det var alle andre steder også.

Hvor hun enn var, på arbeidet, i matkø, i sovesalen, så talte Betsie til dem som var rundt om henne, om hans nærhet, og om hvordan han legtet etter å komme inn i deres liv.

Når livet ble svakere, så det ut til at troen ble stadig mer frimodig.

Sånn begynte de beste uker av tiden i Ravensbrück. Betsie og jeg satt ved siden av hverandre i helligdommen med Guds lopper og forkynte Guds ord til alle i rommet.

Vi satt ved dødsleier, som ble inngangen til himmelen. Vi så hvordan kvinner som hadde mistet alt, ble rike i håpet

Sånn oppdaget jeg at legemidlet for verden ligger ikke i vår tilgivelse eller i vår godhet, men i Guds. Når han sier at vi skal elske våre fiender, gir han oss ikke kun befalingen, men også kjærligheten.

Det var behov for mye kjærlighet.

Minner fra barndommen kom strømmende ned over meg i mørket, de var merkelige nære og påtrengende. I dag vet jeg at sånne minner ikke er nøkler til fortiden, men til fremtiden.

Jeg vet at når vi lar Gud bruke de opplevelser vi får i livet, blir de en merkelig og fullkommen forberedelse til arbeidet han vil gi oss å utføre.