Andre bok i trilogien om Vassbygdi/a er Kom ikkje inn i mitt hus. Bendik Uføre og Sylvia fortset kampen mellom i- og a-målet, men legg til sides striden for å laga samlekort med nynorske diktarar. Det skapar uro i det bokmålske landet vårt. Ein Duun-demonstrant brenn seg sjølv i protest, utanriksministaren må gå, og jammen slår ikkje bokmålsfolket attende med å gjera ein av sine eigne diktarar til martyr. I tillegg møter Uføre sin største motstand til no, ein bokmålsmann minst like utkropen som Uføre sjølv.

Eg synes Kom ikkje inn i mitt hus fungerer hakket betre enn Når ein først skal skyte nokon. Karakterane er meir sympatiske denne gong, sjølv om den beiske humoren og dei abuserde situasjonane er like bitande som sist. Persongalleriet vert òg noko mindre, og ein vert betre kjent med Uføre, Sylvia og dei andre i Vassbygdi/a. I tillegg er boki på mange måtar ein hyllest til nynorske lyrikarar - det er ikkje utan grunn at Tor Jonsson prydar framsida. Her finn ein sitat, tankesprang og refleksjonar kring dikt og diktarar - og sjølv om for mykje diktlesing kan visa seg å vera skadeleg, er akkurat nok mengd både ynskjeleg og naudsynt.

Der var han nok framme ved den avgjerande skilnaden mellom diktarar og
monster: ordlegging mot øydelegging.
Arnfinn Kolerud, Kom ikkje inn i mitt hus

(fyrst publisert her)

NRKs litteraturredaksjon kåret Norges morsomste bøker i 2012, og da kom den første boka i den såkalte Vassbygda-trilogien som en av ti titler på finalelista. Kolerud har tydeligvis klart å skaffe seg en gjeng med tilhengere, og få ting er jo hyggeligere enn det! Denne boka er altså nr 2 i en trilogi, og flere av personene har vi møtt før. Hovedpersonen er nok Bendik Uføre. Uføre bor i Vassbygda, den siste nynorskbygda i landet. Men bygda er splitta mellom de som vi ha a-endinger og de som vil ha i-endinger. Derfor kjører Uføre en Toyoti, mens hans nemesis Sylvia kjører rundt i en Auda. Uføre er en mann med mange prosjekter! I denne boka er ett av dem å fremme bruken av offentlige skjemaer på nynorsk. Han sniker seg for eksempel inn på diverse offentlige kontorer og drysser støv over bokmålsskjemaene. Han overtaler mora på 76 til å søke markedsføringsutdanning i Sarpsborg for at de skal få brukt søknadsskjemaer på nynorsk. Og han setter i gang et stort prosjekt med å lage samlekort med nynorske diktere. Så har vi Enella Frø, som er overfølsom og sliter med at hun tenker og assosierer for mye. Derfor får hun ikke lov av legen å lese mer enn ett dikt per dag. Allikevel takker hun ja til å være med i gruppa som lager de nynorske diktkorta.

Som dere skjønner er denne boka full av absurde folk og hendelser. Men boka har ikke bare språklig humor og pussigheter, den er også underfundig og empatisk i sin behandling av alle disse menneskene som balanserer litt på kanten av samfunnet. Kolerud er perfekt for alle som vil ha noe morsomt, feks. de som Hundreåringen…. Ta gjerne med Internasjonalen av Gunnar Kopperud samtidig!

Kampen for nynorsken fortsetter! Jeg spruta ut i latter mange ganger underveis, og synes den er minst like morsom som forløperen, "Når ein først skal skyte nokon". Nydelig lek med språket, flisespikkeri og urkomiske detaljer. Bendik Uføre tvinger sin gamle mor til å søke på skoleplass for at nynorske skjema ikke skal bli liggende og støve ned. Voksne over hele landet begynner å samle kort med nynorske forfattere på, inspirert av pokemon-kort. Herlig underholdning hvis du har lyst på noe lett og veldig morsomt. Lydboka med Anderz Eide som innleser anbefales sterkt.

Siste og andre del av Koleruds trilogi om nynorsk-ekstremistene i Vassbygda/Vassbygdi.

Denne gang oppdager Bendik Uføre, eier av den lokale åleri og tjuvfiskerestauranten at ungene leker med kort. Kort med bilde av monstre på. Det virker helt sykt populært med disse kortene som kriger mot hverandre.

Bendik Uføre lar aldri en mulighet svinne for å spre nynorsk, eventuelt for å støve ned riksmålet, og her er det åpenbart. Kort en kan krige med, som kan puttes inn i en bok, med bilde av de største nynorske dikterne, og deres feteste dikt.

Selvsagt, det blir forviklingar. Riksmålsforbundet lar hardt stå mot hardt, og hva med tilhengerene av de nynorske dikterne som ikke fikk sitt eget kort? En må vel kunne si at de overreagerer "litt".

For en som har vokst i midten av denne konflikten, må en bare konstatere
at det nå er nynorsken som er dominerende innenfor konseptet "bok". Det blir spennende nå å se hva riksmålet slår tilbake med.

Når det gjelder Kolerud, får jeg i god Bergens Tidende-ånd si: Av det beste som er skrevet! (Fem av seks hjerter).