2010
Ingen favoritt
Ingen omtale
Forlag De norske bokklubbene
Utgivelsesår 1976
Format Innbundet
ISBN13 9788252501902
EAN 9788252501902
Språk Bokmål
Sider 350
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHan fattet sympati for Philip som tydeligvis mestret den vanskelige kunsten å snakke akkurat passe meget så det lignet samtale, men ikke så meget at det hindret en monolog.
Det ble snakket meget om en dramatiker i Heidelberg den siste tiden, og forrige vinter ble et av hans skuespill oppført på byens teater under jubel fra tilhengerne, og piping fra anstendige mennesker. Philip hørte diskusjoner om stykket ved det lange bordet i spisestuen, og i diskusjonens hete mistet professor Erlin sin vante ro som han var så stolt av. Han slo knyttneven i bordet og druknet all opposisjon ved å brøle med den dype, vakre stemmen sin. Dette stykket var vrøvl, uanstendig vrøvl til og med! Han hadde tvunget seg til å sitte i teateret til det var ferdig, men han hadde både kjedet seg og blitt kvalm, han visste ikke om han hadde kjedet seg mest eller om han var blitt mest kvalm. Hvis det skuespillet var et bevis på teaterets nivå nå om dagen, da var det på høy tid at politiet grep inn og stengte alle teatre. Han var ikke noe dydsmønster, og han kunne le like godt som noen annen av den vittige umoralen i en fransk komedie, men i dette stykket fantes ikke noe vidd, bare smuss. Han holdt seg for nesen og blåste foraktelig. Det var familielivets fordervelse, undergravning av moralen, Tysklands undergang.
"Aber Adolf," sa Frau Erlin fra bordets andre ende, "bli ikke så hissig. Ta det med ro."
Han ristet neven mot henne. Han var den fredeligste skapning Vårherre hadde skapt, og han gjorde ingenting i verden uten å rådføre seg med professorinnen.
"Nei Helene, jeg kan ikke ta det med ro!" skrek han, "og jeg sier deg at jeg vil heller se mine døtre ligge døde foran meg enn at de skulle se på den skitten denne skamløse mannen presenterer."
Skuespillet var Et Dukkehjem, og forfatteren var Henrik Ibsen.
Hun var meget imøtekommende. Hun snakket omtrent bare til ham, og det var smigrende at hun alltid spurte om hans mening. Hun fikk ham til å le også, og Philip var svak for mennesker som smigret eller moret ham.
Og med ett (...) ble han fylt av en voldsom lengsel etter henne. (...) Han hadde alltid tenkt seg kjærligheten som en stormende følelse av lykke som forvandlet hele verden til en brusende vår, han hadde ventet seg ekstatisk lykke. Men han var ikke lykkelig. Kjærligheten var sjelekval, pinefull lengsel og bitter angst. Han prøvde huske når den først var kommet til ham. Han greide ikke det. Han husket bare at han hadde kjent en iling av smerte inni seg hver gang han kom inn i den lille restauranten. Han husket at han ble underlig åndeløs hver gang hun snakket til ham. Når hun gikk ble han ulykkelig, når hun kom ble han fortvilet. (...) Han lurte på hvordan han skulle greie å holde ut den ustanselige verkingen i sjelen.
"Jeg undrer om du ikke er overfølsom når det gjelder din ulykke. Har det aldri falt deg inn å takke Gud for den? [...] Så lenge du finner deg i det med opprørsk sinn, kan det bare volde deg skam og lidelser. Men hvis du betrakter din lyte som et kors som er lagt på skuldrene dine fordi de er sterke nok til å bære det, som et tegn på Guds velbehag, da vil det bli en kilde til glede for deg, istedenfor en kilde til sorg og fortvilelse"
Jeg mener man skal se på livet som et eventyr, man skal gnistre som en diamant, og man skal våge noe og utsette seg for fare.