Jennie M'Grew

IKKE en formummet skikkelse som krymper seg under en flagrende kappe
der trappen dreier inn i mørket!
Ikke gule øyne som i et nattemørkt rom
stirrer gjennom grått spindelvev!
Og ikke en kondors vingeslag
når livet drønner i ditt øre
med en lyd du aldri før har hørt!

Men en sollys eftermiddag
på en landevei,
hvor purpurrøde blomster gror langs et gammelt gjerde,
når kornet er slått og luften er stille
- med ett å se noe sort mot sollyset
som en mørk flekk mot en regnbuerand -
Det er tegnet for dem som har det indre syn . . .
Og nettopp dét så jeg!

(Edgar Lee Masters - i gjendiktning ved André Bjerke)

Lyman King

DU som passerer min grav, tror kanskje at skjebnen
er en fallgrube utenfor deg selv,
noe du kan omgå
bare du er klok og forsiktig?
Det tror du når du betrakter dine medmenneskers liv,
likesom man med guddommelig overblikk
iakttar en maurtue
og konstaterer hvordan maurenes vanskeligheter
kunne vært unngått.

Men gå videre i livet:
Når tiden er inne, vil du se skjebnen nærme seg
i skikkelse av ditt eget speilbilde,
eller du vil sitte alene i ditt hjem
og plutselig oppdage en gjest i stolen ved siden av,
og du vil kjenne denne gjest,
og i hans øyne skal du lese den ugjendrivelige sannhet.

(Edgar Lee Masters - i gjendiktning ved André Bjerke)

How could I till my forty acres
Not to speak of getting more,
With a medley of horns, bassoons and piccolos
Stirred in my brain by crows and robins
And the creak of a wind-mill—only these?
And I never started to plow in my life
That some one did not stop in the road
And take me away to a dance or picnic.
I ended up with forty acres;
I ended up with a broken fiddle—
And a broken laugh, and a thousand memories,
And not a single regret.