Jeg likte denne boka. Den bygget seg sakte opp, og var småekkel hele veien. En såkalt nygotisk grøsser som var spennende hele veien, litt surrealistisk. Helstøpt og velskrevet. Det er interessant å lese hvordan han greier å balansere virkelighet vs dataanimasjon, infiltrasjon fra de døde slik at jeg som leser tror på det, tar dette for god fisk. Jeg er helt med, selv om jeg blir forvirret til tider, men er det noe rart? Jeg er med Adam på hans reise, hans tilstand, hans forvirring, hans kamp.
Faren Geir som styrer mer enn vi aner, og vennen Christian som tok livet av seg for ni år siden,
kjæresten Ylva, hennes kreftsyke sønn Dennis, som må reddes for enhver pris.

Adam reiser til Øya Krø, bestefar Ingvald er døende av Kols. Frikirken styrer øya.
Adam leter etter svar om sin far, den traumatiserte Geir, krigsfotografen, hva skjedde? Selv vokste Adam opp i fosterhjem.
Biter faller sammen, inn i puslespillet av svar. Jenta Eva dukker også opp.

Jeg måtte google øya Krø, siden jeg ikke kan huske at det ligger noen slik øy på kyststripa fra Kristiansund til Trondheim. For det er der Kystekspressen går og den kjenner jeg godt. Men øya er fiktiv, og det er heller ingen sykehus på slike små øyer der omkring. Men kanskje kan Krø ellers ligne Smøla, for eksempel.

Hele blogginnlegget mitt HER

I 2011 ga Didrik ut sin debut. En vakker liten sak som heter Du er ikke død før jeg slutter å elske deg. Jeg elsker den. I år ga Didrik ut sin andre bok i samme forlag som sist. Denne gangen en skrekkroman. Hvordan jeg fikk med meg at Didrik Morits Hallstrøm har gitt ut en by bok vet jeg ikke. Det er vel flaks. Det var ikke biblioteket som ga meg et varsel på e-post når de fikk inn en ny tittel av Hallstrøm, for også denne gangen (hendt flere ganger i år med nye bøker) har jeg måttet fjernlåne fra et annet bibliotek (Tromsø).
Krø er en kul liten sak som er vanskelig å legge fra seg, som fanger meg inn og holder meg fast.

Det er lørdag. Jeg er på en øde øy. Krø rimer på dø.

Fra side 70.

Krø er "en forblåst øy på Vestlandet". Dit må Adam dra når bestefaren hans holder på å dø. Han har ikke lyst til å dra, Adam kjenner ikke bestefaren sin. Foreldrene hans døde da han var liten, han er oppvokst i fosterhjem. Bestefaren Ingvar er en særing han ikke vil vite av og som han aldri har hørt fra eller fått besøk av under hans vanskelige oppvekst. Men han reiser, reiser til "en fremmed mann på en øde øy". Hjemme i Oslo venter kjæreste og gutten hennes som også holder på å dø, av leukemi. Dennis. Adam elsker Dennis. Forholdet deres gjør meg varm om hjertet, det er så fint beskrevet! Didrik er god på det der! Han skapte en relasjon jeg som leser faller for i Du er ikke død før jeg slutter å elske deg, og han har gjort det igjen. Denne gangen en voksen mann og en liten syk gutt som ikke er hans. Uansett hvor mye han elsker ham.

Jeg tenker på 3D-programmet jeg har lyst til å lage. Alt skal være hvitt. Rent og nøytralt. Jeg har bodd i fem forskjellige leiligheter det siste året. Jeg har glemt de to første allerede. Jeg har glemt hele barndommen min. Jeg har glemt fosterforeldrene mine. Jeg klarer ikke å holde fast på noen ting. Jeg trenger et slags museum. Jeg skal kalle det White World og det skal være uendelig.

Fra side 127.

Omslaget på boka er merkelig og utiltrekkende. Det er ikke før jeg har lest noen sider jeg forstår hva det er. Adam har laget et spill han jobber med. Det heter White World, et 3D-program der alt er hvitt. Det vil få en urovekkende plass i historien. Det er ikke bare et spill, men et sted å kommunisere med de døde... viser det seg. Jeg husker språket til Didrik fra debuten. Han har en spesielt stil jeg liker (Etgar Keret, Stephen Chbosky) der korte setninger og melankolien dominerer. Det er konsist, direkte, spisst. Jeg har alltid vært svak for minimalisme, om det så er i form av interiør, malerier, språk eller musikk. You name it. Det er virkelig virkningsfullt, og for å være ærlig: irriterende og slitsomt i lengden. Setningene er kanskje korte men historien til Didrik har mange lag. Det er dybde som faen. Krø har skrekk i seg; det gjør at John Ajvide Lindqvist aldri er langt unna i tankene mine (romanen Menneskehavn spesielt).

Krø er vakkert. Den fyller en stillhet i meg som er vond, kjent og vakker. Samtidig som jeg leste Krø leste jeg alle innleggene i forfatterbloggen til Didrik og alt falt på plass.

Krø av Didrik Morits Hallstrøm
Cappelen Damm AS 2014
ISBN 978-82-02-45172-1
1. Utgave, 1. opplag
215 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

Ikke akkurat en grøsser i mine øyne, men en fin historie pakket inn i noe dataspillgreier som gikk over hodet på meg

Hva gjør du når en død kjæreste tar kontakt?

Adam kjenner at han har kontroll på livet; på jobben, på kjærligheten og den tidligere rusavhengigheten. Han har jobb i et reklamebyrå, på fritida skaper han 3D dataspillet WhiteWorld. Han leker hus med kjæresten Ylva og hennes sønn Dennis. Den nærheten gir livet hans hensikt.

Helt til farfaren hans blir alvorlig syk og Adam reiser til barndommens Krø for å ta farvel.
Farfaren er en fremmed for han slik han er en fremmed på Krø. På øya er han helt alene. Tiden står stille. Det lille øysamfunnet er klaustrofobisk. Og er det noen som holder han under oppsikt? Adams kontroll vakler.

Likevel bosetter han seg i bestefarens hus. Han kreerer huset inn i dataspillet. Slik som han gjorde med leiligheten til Ylva. Klipper og limer møbler mellom ulike leiligheter, ulike liv. Christian, en tidligere kjæreste dukker opp i dataspillet. Problemet er at det er 10 år siden Christian levde og han er lei av å være død.

Grensene mellom fantasi og realitet opphører. Frykt og forvirring overtar. Kontrollen er helt fraværende. Klipper og limer han mellom drøm og våken tilstand? Er han rusa? Tar minnene form som virkelighet i nåtida? Kan dataspillet være en portal? Holder han på å bli gal?
For hvordan kan en takle at de døde tar kontakt? Og har de døde alltid ha gode intensjoner?

Landskapet i han og rundt han blander seg. Naturkreftene tar over. Øya har sin egen agenda. Kan han stole på noen?

Boka byr på flere spørsmål enn svar og leseren må fylle ut med egen fantasi. Det er sånt jeg liker.
Jeg likte alt som skjedde i grenselandene. Det er destruktivt og det er mørkt. En avgrunn av djevelsk skrekk. Krø er unik, en kreativt mix av mytologi og ny teknologi.

Boka er skrevet med fortellerlyst og med en kjærlighet til skrekklitteratur og film. Jeg kunne ønske historien var dratt enda litt lenger, at den hadde sprengt seg gjennom flere lag av Adams forvirring. Nå kjennes historien noe uforløst.

Språket til Hallstrøm har setninger spisset ned til noen få ord. Melankolsk og minimalistisk. Det er presist og pasjonsløst.

Historien er ubehagelig. Ikke bare som skrekkfilm i bokform. Den underliggende frykten: Kjenner vi egentlig vår egen familie, vår egen familiehistorie? Hvilke hemmeligheter kan vekkes til live og ønske oppmerksomhet ...?

Krø er et genialt navn på øya. Å uttale navnet rasper som gammelmannsralling i halsen, lyden låter som kråkeskrik. Skrevet ser ordet ut som det er hugget i to med øks. Ja, også rimer det på DØ
"Det er lørdag. Jeg er på en øde øy. Krø rimer på dø."

Ingen grøsser ...

Denne boka leste jeg for akkurat en måned siden, men ikke vær bekymret. Jeg har ikke glemt innholdet. Jeg glemmer aldri innholdet i en bok samme om det har gått uker, måneder eller år. Ligger litt etter med anmeldelsene på grunn av formen, men prøver så godt jeg kan. Vil jo gjerne blogge jevnlig og leser som sagt hver dag selv om jeg er fanget i en 90 år gammel kropp. I alle fall er det slik det føles som.

Krø er stemplet som en grøsser, nærmere bestemt en nygotisk grøsser, men det må jeg si meg uenig i. (Det er vel ikke noe nytt i at jeg er uenig i noe ...). Vil heller kalle Krø for en roman, en mørk roman sådan som handler om Adam. Han er en voksen mann, tidligere narkoman og prøver å få skikk på livet sitt. Han har en fast jobb (jobber som 3D - animatør) og på fritiden er han avhengig av å designe sine egne verdener med disse 3D-programmene på laptopen. I tillegg til jobben er han forelsket og er i forhold med Ylva. Ylva har en sønn fra et tidligere forhold som heter Dennis og han har diagnosen; leukemi (blodkreft). Adam og Ylvas sønn, Dennis har en god tone og går godt overens.

Adam har sine indre demoner som alle oss andre og forholdet til foreldrene hans var stort sett fraværende. De hadde aldri tett familiebånd. Og livet som narkoman var heller ikke noe å skryte av. En dag får han en beskjed om at bestefaren hans ikke har lenge igjen og litt motvillig drar Adam til hjemstedet Krø. En øy som virker "gudsforlatt". Han bestemmer seg for å bli der noen dager og møte bestefaren sin. De var aldri noe nære de heller. Vil Adam lære nye sider ved seg selv og hjemstedet sitt? Vil han få vite mer om familibakgrunnen sin eller vil denne turen bare bli et "vanlig" avskjed med hans bestefar?

Siden boka ble beskrevet som en nygotisk grøsser hadde jeg sett for meg noe mørkt, skrekkelig og krypende uhygge, men det var det dessverre lite av. Ingen tvil om at boka var mørk, at den hadde mørkt innhold (det har jeg sansen for), men syns grøssende elementer og den krypende uhyggen var fraværende. Så sånn sett ble jeg skuffet, spesielt siden den snikende uhyggen ikke var der for jeg hadde håpet det ville bli en slik bok, men det var det ikke. Styrken i boka er karakterbeskrivelsene; hvordan personlighetene deres fremstår, men selve miljøbeskrivelsene og drivet i handlingen var litt tregt og kjedelig. Jeg forventet mer spenning og noe som ville overraske. Savner bøker som forbauser og sjokkerer meg. Det er altfor lenge siden sist.

Ingen tvil om at Didrik Morits Hallstrøm skriver godt. Han har ordene med seg og er spesielt god i karakterbeskrivelser, men syntes bare ikke at handlingen engasjerte noe særlig. Det var grei underholdning for noen dager, men dessverre ikke noe som ga evig inntrykk. Samtidig ble jeg litt skuffet over at det var ikke en grøsser som jeg hadde håpet på. Syns boka ble litt for lettvint og beveget seg inn i en helt annen retning enn det som kan kalles en grøsser. Jeg hadde håpet på at den ville påvirke meg på en eller annen måte, men det gjorde den ikke. Krø er en god bok for all del, men selv savnet jeg mer trøkk og enda mer mørkhet ...

Denne var så rar at jeg ikke orket å lese den ferdig. Jeg leste vel 1/3 av boken og det var ikke i nærheten av å være skummelt eller spennende i det hele tatt så da la jeg den bare bort.

Liste over bøkene jeg leste i 2014

Kulturfondbøker - Norsk skjønnlitteratur 2014

Liste for romaner og fiction - boksamling