'Hope's people have got this thing going where pretty serious people watch the middle of the show because they've –– '
'Sorry, did you say his show? Hope is a man?'
'Only very rarely. But in this case, yes.'

Mary started to scream , and then the curtains parted further and a hand appeared, holding a buthcer's knife. It was the knife that, a moment later, cut off her scream.

And her head.

A young man of hardly twenty, his head full of nothing and his mouth recalling the taste of lipstick.

To do nothing is to do something.

'See?' she shouted. 'It's great!'

And suddenly it was. Suddenly, watching the tangled colours of Holly's hair flash in the red-yellow leaf light, I loved her enough to forget myself, my self-pitying despairs, and be content that something she thought happy was going to happen.

Å hate seg selv i speilet. Å vite at du trenger noen mer enn du trengs.

Om man hadde lagt alle ensomme mennesker etter hverandre, ville de ha rukket flere runder rundt jorden. Men vi går ikke ut. Vi møtes ikke, vi legger oss ikke ned sammen. Vi er inne bak vinduene.

Alle skal vi glemmes og alle skal vi huskes, og barna våre og barna til naboene skal huske oss og navnene våre, men ikke alt vi gjorde, men litt av hvem vi var, og vi skal også glemmes for dem vi var, men navnene består, og vi finnes et sted der nede, fingeravtrykk på trærne.

Jeg forsvinner. Det er ingenting å være lei seg for. Hele tiden fødes mennesker man kan elske, hele tiden.

Personen du elsker er 72,8 % vann og det har ikke regnet på flere uker.

Min depression syntes på all den post som fyllde min hall; brev och kuvert som jag inte gitte öppna, inte ens plocka bort. Den syntes på möglet som växte i kaffekopperna, på mängden bananflugor som strömmade ut från köket och på surrandet som flugmassan åstadkom. Men min depression var ju bara... depression.

När mitt läge inte längre var akut, trots as bananflugornas antal inte minskade, var det fortfarande like ointressant att öppna posten och at vara social, även om det blev lättare. […] Jeg gjorde inte längre några förändringar i sista minuten, ändrade inte åsikt vid dörren när jag redan stod med kappan på eller när skosnöret brast och fick mig att gråta. Det var en stor förändring för mig, även om utomstående inte uppfattade det. De såg bara bananflugorna och den grå hinnan på fönstren.

Tiden for utsettelser og utilstrekkelig handling, formildende, avbøyende utveier og forsinkelser, tar nå slutt. I stedet går vi inn i en tid for konsekvenser.

På nordiske øyer var det uansett ingen som ble borte i mylderet.

Jeg kunne fra første stund ha fortalt deg hvordan det ville ende. Det kunne ha endt annerledes. Det finnes andre fortellere. Det finnes lykkelige slutter.

Svært mange så å si profesjonelt pene piker har den egenskapen å kunne la seg berøre, kysse, holde, som om det var en avgift de måtte betale skjebnen for å være født vakre. Det finnes et overbærende smil som hører med til det å underkaste seg menns hender, som et gjesp eller et tålmodig sukk.

I verdensrommet kan ingen høre deg skrike.

Kvinner kan fornedres i all sin kvinnelighet på tusen forskjellige måter. Slik at kvinnene fornekter og undertrykker sin kvinnelighet, ser ned på den og forsøker å være menn, snakker mennenes språk med lange vanskelige og viktige ord bare for å skjule tomheten bak. Eller følelsene. Menn tør ikke vise følelser, ikke engang der følelser finnes. De skjuler det de føler bak ord og iblant er ordene riktig stygge. Når de snakker om kvinner.

Og det smitter. Slike at kvinnene begynner å bruke stygge ord om seg selv og hverandre.

Har ikke til og med noen engang sagt at dersom kvinner ikke gikk rundt og var redde for å bli voldtatt, så ville ingen kvinne bli voldtatt heller.

At det er derfor menn ikke blir voldtatt, fordi de aldri har kommet på tanken at noen skulle finne på å voldta dem. Og det til tross for biskopen i Oporto.

Biskopen skulle reise ut av landet og revolusjonspolitiet bestemte seg for å kroppsvisitere ham. I tilfelle han skulle føre utenlandsk valuta ut av landet. Politiet dro ned biskopens bukser i Oporto.

Han lukket øynene og tenkte på sin Herre og på sin skam.Og da biskopens skam ble kjent, ble det begått mord. Mennesker måtte bøte med livet fordi biskopens bukser var blitt dratt ned i Oporto.

Så forurettet blir en mann fordi han blir kroppsvisitert. Hvor forurettet skulle han ikke bli om han virkelig ble tvunget, voldtatt, noe som kvinner til daglig med all mulig grunn frykter for å bli utsatt for.

Kanskje det er på tide å krenke en mann. Kanskje det egentlig er på tide å bytte roller, slik at vi litt etter litt kan få slutt på alle roller. Slik at ingenting er utenkelig og ingenting selvfølgelig.

Hva er viktig? Hva er viktigst?

Hvordan kan man regne ut folks feriedager hvis de mangler et bryst?

Hvordan kan man være halv og allikevel sovne inn til trygge drømmer?

Hvor hører man hjemme hvis ens kvinnelighet opereres bort mens verden fortsetter å fungere som om menneskene var menn og kvinne skapt til å passe inn i hverandre og til å utfylle hverandre?

Han lyver aldri for henne.

Hun setter sin ære i å lyve dagen lang.