Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Joly viser her hvordan institusjonalisert korrupsjon forhindrer utvikling og bedre levekår for millioner av mennesker. Hun illustrerer imidlertid også hva som er mulig hvis kreftene forenes. Hva standhaftighet, mot og personlig styrke kan utrette og hvilken forskjell hver enkelt kan utgjøre. Hun forteller hvordan hun på tross av utgangspunktet som arbeiderjente fra Grünerløkka når toppen i det franske samfunnet.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2008
Format Heftet
ISBN13 9788210050220
EAN 9788210050220
Serie Tiden pocket
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Eva Joly
Språk Bokmål
Sider 206
Utgave 2
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg har opplevd ting som gjør at jeg ikke tror på fine fasader, ting som har lært meg å leke. Ja, leke er ordet, leke med maktens sirkler, leke med vedtatte sannheter og med politiske liksom katastrofer. Og leken fortsetter. Ved å gjøre meg til en av landets offentlige stemmer etter mitt lange fravær, har Norge kastet meg ut i andre deler av verden , men stadig for å frembære rettferdighetens ideal. Jeg vet at sett fra Frankrike, som oppfatter seg som verdens navle, virker fødelandet mitt ganske lite. Men det er rikt både på olje og ideer, det har internasjonal tyngde og ressurser til å finansiere betydelige utviklingsprosjekter. På mitt hjemlands vegne reiser jeg, jeg observerer, jeg gir råd, jeg kjemper. Jeg har ikke vært så lykkelig på tyve år.
Hvis vi må finne en skyteskive, er det skatteparadisene. For å si det rett ut: Det er takket være dem at det økonomiske byttet røvet ved korrupsjon og tyrrani aldri blir oppdaget av dommere, skattemyndigheter og folkeopinionen. De har aldri vært gjenstand for noen bred politisk debatt.
Jeg bruker både drøm og aktiv handling begjærlig og trenger dem begge for å komme videre. Det motsatte av drøm er rett og slett mangel på drøm. "Sats på hellet, hold fast på lykken og gå farene i møte Da blir de vant til å se deg slik ", skrev den franske poeten Rene Char.
Nå ser jeg på diplomatiet som en skyttergrav midt mellom tale og handling. Det er svært langt fra det første til det andre. Jeg kjemper for å gjøre avstanden mindre. Avtomme ord vil jeg forme nye, jeg vil sette fart i tregheten, ut fra de store konferansene som fører til myke kompromisser, vil jeg plukke ut de mest briljante aktørene og alliere meg med dem. Jeg vil ikke tro at verden har stivnet helt til.
Etter å ha fått Paris på avstand, får jeg bekreftet at den franske eliten bare er en gutteklubb som ikke lenger er med på å utvikle verden.
Så har vi sønnen som fikk sin gamle mor til å lyve for seg. Da vi spurte Loik Le Floch- Prigent hvor han hadde fått penger fra til å kjøpe herskapshuset i Normandie, forklarte han at hans mor hadde gitt ham gullbarrer til en verdi av en million francs. For sjekke om det stemte, sendte jeg etterforskere for å avhøre moren, som var enke etter en militærlege. Hun fortalte at hun hadde att toget fra Bretagne til Paris, der hun hadde kjøpt gullbarrer for en million francs som hun hadde tatt med seg til sønnen. Politimannen spurte hvordan hun hadde fått barrene med seg. " I håndvesken" , svarte hun. På den tiden tilsvarte en million francs femten kilo gull. Stakkars gamle dame hun må ha segnet under byrden !