Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Denne boken er den direkte fortsettelsen av den selvbiografiske romanen Professor Hieronimus. Hovedpersonen, malerinnen Else Kant, er definert som psykiatrisk pasient. Nå blir hun motvillig overført til sinnsykehuset St. Jørgen. Her kjemper hun tappert for sin egen selvfølelse - og overlevelse - i opposisjon til det autoritære systemet som gjennomsyrer anstalten. Kontakten med medpasientene gir Else styrke og varme, men boka etterlater først og fremst intense bilder av hvordan det er å føle seg innesperret og maktesløs.
Forlag Pax
Utgivelsesår 2004
Format Heftet
ISBN13 9788253026336
EAN 9788253026336
Serie Else Kant
Genre Klassisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 130
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Romanen "På St. Jørgen" er en fortsettelse av "Professor Hieronimus". Else Kant har vært innlagt på en psykiatrisk klinikk under professor Hieronimus´ bestyrelse i en måneds tid, og professoren har besluttet at Else skal overføres til St. Jørgen. Han har forespeilet henne et opphold der i minst ett år. Else er dypt fortvilet fordi hun vet at hun ikke er sinnsyk. Samtidig er hun lettet over å slippe unna den oppblåste, selvhøytidelige, hatske og straffende professoren som hun har vært så lite klok å våge å sette seg opp mot. Før overføringen har hun fått høre at overlegen på St. Jørgen er en vennlig sjel, og hun har derfor et stort håp om at denne overlegen skal skjønne at det er en feiltakelse at hun er sendt dit.
Grunnet professor Hieronimus´ løgner overfor Elses mann, Knut, er det meningen at hun skal ha opphold på en avdeling med de virkelig gale, der man er ti personer som deler et rom. Å få sove under slike omstendigheter, ville ha vært en umulighet for Else, hvis eneste lidelse er at hun ikke greier å sove og derfor er helt utslitt og trenger maksimalt med hvile. Den gode overlegen ved St. Jørgen får seg imidlertid ikke til å sende Else til denne avdelingen. I stedet får hun enerom - med mulighet til å stenge døren bak seg når hun går til sengs om kvelden.
Else er ikke forberedt på at overlegen ved St. Jørgen ikke våger å sette seg opp mot professor Hieronimus´ dom om at hun er sterkt sinnslidende. Og det på tross av at Else gang på gang utfordrer ham og spør om han mener at hun er gal, og han nærmest motvillig må svare at nei, det kan han ikke se egentlig ... samtidig som han gjør det klart for henne at det ikke er gjort i en håndvending å avgjøre dette og at han derfor trenger å ha henne der til observasjon.
Else er meget sint på sin mann, som ikke har besøkt henne og som faktisk har ønsket at hun skulle bo på et timannsrom. Etter et besøk av en venninne skjønner hun at også dette er professor Hieronimus´ verk ... Han har manipulert ektefellene og satt dem opp mot hverandre, slik at de gjensidig skulle tro at den annen ikke ville vite av han/henne.
Mens jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn mens jeg leste "Professor Hieronimus", øynet jeg mye mer håp i denne boka. Like fullt er det opprørende å lese om hva pasientene som havnet innenfor psykiatrien ble utsatt for. Og dette var for øvrig før psykiatriske pasienter ble dopet ned under innleggelser, og det var betimelig å stille spørsmål ved hva som gjorde pasientene mest gal - den tilgrunnliggende sinnsidelse eller overdreven medikamentbruk? Dette med medikamentbruk er ikke et tema som kommer på spissen i Amalie Skrams bøker. På St. Jørgen er heldigvis personalet mer opptatt av pasientenes velbefinnende enn hva tilfellet var på professor Hieronimus´ klinikk. Her får Else tilgang på sitt håndarbeide, brev er ikke åpnet før hun får dem og det er interesse for å fremskaffe bøker hun har lyst til å lese. Else er fra seg av takknemlighet for ting som egentlig burde ha vært en selvfølge også der hun var først.
Ikke bare er denne boka - som den foregående - godt skrevet, men historien er så gripende fortalt at jeg som leser ble helt satt ut. Selv om jeg er ferdig med begge bøkene, er jeg ikke ferdig med historien. Det tror jeg faktisk aldri at jeg kommer til å bli. "På St. Jørgen" fortjener terningkast seks.
Amalie Skram fanga meg denne gongen mest med dialogen mellom Else og overlegen. Spaninga ligg i om Else får sleppe ut, og eg lurte veldig på kva overlegen eigentleg tenkte. Mot slutten blei boka rørande og traff hjertet mitt, sidan eg følte med Else og hadde fulgt ho heile vegen frå ho lot seg legge inn hos Professor Hieronimus, vidare til St. Jørgen, og no endeleg når ho kanskje blir utskriven og får fridomen tilbake.
Innimellom samtalene mellom Else og overlegen, blei eg kjend med eit knippe av dei innlagde. Mange tragiske menneskeskjebner, alle skildra levande og med medkjensle. Nokre hadde vore der lenge, andre gjekk inn og ut alt etter gode og dårlege periodar.
Som vanleg skriv Amalie Skram heilt glimrande, og eg møtte ord og uttrykk frå ei svunnen tid som eg slo opp og undra meg over, og som gjorde meg klokare.
No når Else endeleg er fri, begynner oppgjeret med Professor Hieronimus. Ho vil skrive om den urett ho har opplevd. Ho er utskriven frå St. Jørgen, men Hieronimus har framleis grep om ho. Berre ved å skrive han ut, kan ho finne fred og få hemn.
Det er så mye vondt, så mye smerte og så mye lidelse i disse romanene (Professor Hieronimus og På St. Jørgen), men også så mye godt og så mye vakkert. De er virkelig godt skrevet, og de bringer frem det indre til en nydelig forfatter. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketKanskje det var hemmeligheten med å føle seg tilfreds her i verden, dette å ta de gode småting opp, leve for dem, og være takknemlig for dem.
De skulle sett meg på ballene i hvit gaze og med brandgule buketter. Men alt er jo forfengelighet her i verden. Jeg tror, at de, som er smukke og får de største gaver, av Gud stilles så høit, for at de skal dale som et praktfult stjerneskudd, som slukkes. Gud morer seg visst med sådant noe. For hvad skulle han ellers ha for adspredelser, hvad, fru Kant?