Being rich is not about how much money you have or how many homes you own; it's the freedom to buy any book you want without looking at the price and wondering if you can afford it.

Hun visste nå hvor små de lidenskaper var som som kunsten forstørret

Overdrevne fraser er et skjul for lunkne følelser

Menneskets tale er som en sprukket kjel: de melodier vi lokker frem av den, duger så vidt til en bjørnedans, når vi ville røre stjernene til tårer.

En kvinne som hadde pålagt seg selv så store offer, kunne vel unne seg noen små gleder. Hun kjøpte seg en gotisk bedeskammel [...]

Jeg har religion, min egen, jeg er mer religiøs enn alle prestene til sammen med sine narrestreker og sitt gjøgl! Jeg tror på Gud. Jeg tror på det høyeste vesen, på en skaper, hvem han enn kan være, det bryr jeg meg ikke om, som har satt oss i denne verden for å oppfylle våre plikter som borgere og familiefedre; men jeg føler ikke trang til å gå i kirker og kysse sølvplater og meske en haug med narrefanter som lever meget bedre enn vi! For Gud kan man tilbe like godt i skogen eller i ute på marken eller, som folk gjorde i oldtiden, ved å betrakte himmelhvelvingen. Min Gud det er Sokrate's, Franklin's, Voltaire's og Beranger's Gud! [..] Derfor går jeg ikke med på en Gud som spaserer i haven med stokken i hånden, som anbringer vennene sine i buken på en hvalfisk, som dør med et skrik og gjenoppstår tre dager etter: alt det er meningsløst i seg selv og strider forresten mot naturens lover; det beviser, i forbigående bemerket, at prestene alltid har vært nedsunket i den sorteste uvitenhet, og at de prøver å trekke folk ned i den.

(Apotekeren Homais)

[...] Hun var lite medfølende og lite tilgjengelig for andres sorger; i det lignet hun de fleste bondefødte, som alltid beholder noe av arbeidsnevenes hårdhudethet i sinnet.

Jeg husker med særlig gru disse diskusjonene man hadde for og imot innføring av fargefjernsyn. Ideene var det andre som hadde, mens Norge hadde endt opp som en storprodusent av innvendinger (Willis).

Jeg tror ikke man skal gå så mye på kafé i småbyer før det blir lagt merke til (Solstad).

The writer should never be ashamed of staring. There is nothing that doesn't require his attention.

All the sentences in Madame Bovary could be examined with wonder, but there is one in particular that always stops me in admiration. Flaubert has just shown us Emma at the piano with Charles watching her. He says, "She struck the notes with aplomb and ran from top to bottom of the keyboard without a break. Thus shaken up, the old instrument, whose strings buzzed, could be heard at the other end of the village when the window was open, and often the bailiff's clerk, passing along the highroad, bareheaded and in his list slippers, stopped to listen, his sheet of paper in his hand." The more you look at a sentence like that, the more you can learn from it.

Når hun trakterte den gamle kassen på det viset [...] kunne man, hvis vinduet var oppe, høre henne fra den andre enden av landsbyen, og rettskriveren ble ofte stående og lytte med papirarket i hånden, når han kom gående forbi ute på veien, barhodet og i tøfler.

For henne var livet kaldt som et mørkeloft med luker mot nord; og i mørket spant kjedsomheten likesom en edderkopp sitt spinn i alle hjertets gjemmer.

Jeg vil heller vrøvle litt og halvveis få sagt noe vanskelig enn bestandig bare å gi fortreffelige almensannheter fra mig.

Det var jo livsfarlig — en djevel til høire og en djevel til venstre, hvordan i djevelens navn skulde man klare sig ut av dette!

Når Hans Castorp vilde lese slike ting, hvorfor – spurte han – hadde han da ikke lånt bøkene av hoffråden, som jo sikkert eide den slags litteratur i et stort utvalg. Men Hans Castorp svarte, at han vilde selv eie dem, man leste en bok på en ganske annen måte når den tilhørte én selv, og dessuten likte han å sette blyantsmerker og streke under enkelte ting.

Bøkene lå i bunker på lampebordet, en lå på gulvet ved siden av liggestolen, på loggians gulvteppe, og den som Hans Castorp sist hadde gransket i, lå på maven hans og trykket og var i høi grad til besvær for pusten, uten at det allikevel gikk noen ordre fra hjernebarken til vedkommende muskler om å fjerne den. Han hadde lest siden ned, haken var nådd ned på brystet, lokkene var falt ned over de ganske almindelige blå øinene. Han så billedet av livet, dets blomstrende lemmer, den kjødelige skjønnhet. Hun hadde løst hendene fra nakken og åpnet armene, og på innersiden av dem og da særlig under den fine huden i albuleddet, tegnet de blå årene sig, begge grenene av de store vener, og disse armene var av en usigelig sødme. Hun bøide sig mot ham, bøide sig henimot og nedover ham, han kjente den organiske duften av henne, kjente det spisse støtet av hjertet hennes mot brystveggen. En het ynde slynget sig om halsen på ham, han la hendene mot yttersiden av overarmene hennes, hvor den spente og knudrete huden var så deilig kold å ta på, og nær ved å dø av salighet og gru, følte han det våte suget av kysset hennes på leppene.

Akk ja, ironi! Vokt dem for den ironien som trives her, hr. ingeniør. Vokt dem idetheletatt for den ironiske manér. Der hvor ironien ikke er et direkte og klassisk middel for talekunsten og hvor den sunde fornuft ikke et øieblikk kan misforstå den, blir den til løsaktighet, til en hindring for civilisasjonen, til et skittent lefleri med stagnasjonen, åndsforlattheten og lasten.

Det er håpløst å gripe fatt i eikene på skjebnens hjul

Han ville se mørket mellom underleppen og haken, de korte skyggene av brystvortene, kanskje, og solen ville få de bleke, nesten usynlige hårene på innsiden av lårene til å skinne silkeaktig, i relieff, og han ville sette seg på kne ved siden av og stryke hånden forsiktig, fra kneskålen omtrent, sakte langsmed låret hennes et stykke, løfte hånden, føre den tilbake litt, stryke en gang til, litt nærmere den svarte pubestrekanten, hvor hårene ville lyse med kobberaktig lød i solen, og varsomt, som om han skjøv en vaklende papirfigur bortover et bord, ville han trykke fingrene mot kjønnsleppene, tegnet for å tie stille, et hysj, men skille dem, kjenne den raslende følelsen av hårkrus som gled vekk under fingertuppene, og det lette presset av myk hud, som vekten av en plantes blad eller en nyfødts hånd, og hun ville våkne, hadde han tenkt, gradvis og mildt, uten å bli panisk eller rasende, bare med et søvngjengersvakt, arkaisk og tvedtydig smil mens hun tok av seg solbrillene og betraktet ham nesten uten å løfte hodet; og han ville smile tilbake, åpne munnen, og fremføre dødsbudskapet.