Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren er sønn av Sheikh Hassan Yousef, en av Hamas' ledere, og har derfor sett denne farlige terrororganisasjonen fra innsiden siden han var liten. Han hjalp sin far i hans politiske arbeid, mens han ble formet til å overta hans arv, politikk og status. Men alt forandret seg da han snudde seg vekk fra terror og vold, og ble kristen. I denne boken avslører han informasjon om Hamas, og forteller om sin egen rolle, om adskillelsen fra familien og hjemlandet, om den farlige avgjørelsen om å gjøre sin nye tro offentlig kjent, og om å løse konfliktene i Midt-Østen ved hjelp av kristen tro.
Omtale fra forlaget
"Sønn av Hamas" er den gripende og sanne historien om en "insider" i Hamas som fornektet sin voldelige skjebne - og som nå risikerer alt for å avsløre hemmelighetene til den ekstreme islamistorganisasjonen. Siden han var en liten gutt, fikk Mosab Hassan Yousef se denne farlige terrororganisasjonen fra innsiden. Som den eldste sønnen til Sheikh Hassan Yousef, en av grunnleggerne av Hamas og organisasjonens mest populære leder, hjalp den unge Mosab sin far i hans politiske arbeid, mens han ble formet til å overta hans arv, politikk og status. Men alt forandret seg da Mosab snudde seg vekk fra terror og vold, og i stedet omfavnet læresetningene til en annen kjent leder fra Midt-Østen.
Forlag Hermon
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788230207536
EAN 9788230207536
Genre Personlige beretninger
Omtalt sted Palestina
Omtalt person Mosab Hassan Yousef
Språk Bokmål
Sider 270
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Wow, for en historie!
Hva kan jeg si som vil gi rettferdighet til denne boka?
Jeg klarer ikke å gi den negativ kritikk. Vil heller ikke si for mye om handlingen.
Dette er en svært personlig, dypfølt og gripende historie om et ungt liv.
Forfatteren er fortsatt ung, og jeg ønsker ham alt det beste for framtida.
Han fortjener det!
Er denne boka inspirerende? Ja, på noen måter. Er boka skremmende? Ja på flere måter. Kan man lære noe av den? Utvilsomt. Helt klart!
- Er det håp i denne historien? Ja. Det er håp. Det er masse håp.
Å leve i de Palestinske områdene under Hamas' terrorvelde er utvilsomt forferdelig ødeleggende. Mosab Hassam Yousef så alle ødeleggelsene, vokste opp med alle blodsutgytelsene, all volden og krigshandlingene. Som eldste sønn av en av Hamas' ledere var han midt i sentrum for begivenhetene. Han trodde at han var nødt til å hate. Barn vokser opp med et inngrodd hat i denne regionen, ved siden av den dype troen på islam og det som står skrevet i koranen, om at jødene skal utryddes.
Men omstendighetene ville at Mosab skulle gå en annen vei. For det første fikk han mer og mer tvil om troen islam. Han så hvor mange destruktive handlinger som kom ut av troen på en tyrannisk gud for det palestinske folket. For det andre ble han arrestert av israelerne, og opplevde at Hamas torturerte sine egne i fengselet. Han gikk gjennom en lang prosess, der han begynte å jobbe for Shin Bet, den israelske etterretningen, og han begynte å lese i det nye testamentet, om Jesus, som i sitt liv var så totalt annerledes og så mye fredeligere enn Muhammed.
Hans personlige skildringer av hvordan han jobbet i 10 år som personlig assistent ved sin fars side i Hamas, en far han elsket og beundret, samtidig som han også var spion for Shin Bet, - er enestående og innsiktsfullt skildret. Han elsker folket sitt, palestinerne, men han ser at islam bare ødelegger for dem. Han mener at de må forlate islam for at det skal bli fred.
Stigen til islam er høy. På det nederste trinnet står de tradisjonelle muslimene. Mange av dem lever med skyldfølelse, fordi de ikke praktiserer islam. Å be og prise Allah er det første trinnet på stigen. Fundamentalistene er på toppen av stigen. Det øverste trinnet er jihad. Midt imellom er alle de moderate. Mosab sier at de moderate muslimene er de farligste. Selvmordsbombere var alle en gang moderate muslimer.
Slik beskriver Mosab hvordan det er å leve med islam.
Mosabs far var en gang på det nederste trinnet, og et trinn høyere, der man viser kjærlighet og nåde og hjelper andre som trenger det.
Sitat fra kapitel 2, side 27:
Den dagen min far for første gang satte sin fot på stigen, kunne han aldri ha forestilt seg hvor langt bort fra sine opprinnelige idealer han skulle komme til å klatre. Og 35 år senere vil jeg gjerne spørre ham: Husker du hvor du startet? Du så alle de fortapte menneskene, ditt hjerte blødde for dem, og du ville at de skulle komme til Allah og bli trygge. Og nå dreier det seg altså om selvmordsbombere og uskyldig blod? Er dette hva du ønsket? Men å snakke med sin far om slike ting, er uhørt i vår kultur.
Og slik gikk min far videre i skremmende retning.
En biografi full av smerte og håp.
Anbefales, for alle som vil sette seg litt mer inn i situasjonen mellom israel og Palestina.
Det finnes også en film som er laget, med Mosab selv og hans faste kontakt i Shin Bet, basert på boka, her.
En virkelig spennende bok, om en modig mann.
Jeg kommer til å huske historien om sønnen av Hamas lenge.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHamas var mer som en ånd. En idè. Du kan ikke drepe en idè, du kan bare stimulere den. Hamas var som en meitemark. Kutt hodet av, og du har i stedet skapt to.
Jeg elsket min far så høyt, og jeg beundret så mye av det han var og sto for. Men selv om han var en som ikke klarte å drepe et insekt, hadde han tydeligvis klart å overbevise seg selv om at det var greit at noen sprengtes til kjøttbiter, så lenge han ikke selv fikk blod på hendene.
Der og da ble mitt syn på far mer komplisert.
Men samvittigheten min var i ferd med å bli omprogrammert. Selv om jeg enda ikke var en kristen, forsøkte jeg å leve etter de etiske læresetningene Jesus hadde gitt oss. Allah på den annen side, hadde ingen problem med å godkjenne mord - han insisterte faktisk på det. Men Jesus fremholdt en mye høyere standard. Nå oppdaget jeg at jeg ikke en gang kunne likvidere en terrorist.
Vårt problem var større enn både armeer og politikk.
Jeg spurte meg selv om hva palestinerne ville ha gjort om Israel forsvant - om alt gikk tilbake til slik det var før 1948, og om alle jøder i tillegg forsvant fra Det hellige land og ble spredt for alle vinder igjen.
Jeg visste svaret.
Vi ville fortsatt ha slåss. Om ingenting. Om hva som skulle gjøres med en jente uten hodeplagg. Om hvem som var den største og mest betydningsfulle. Om hvem som skulle lage reglene og hvem som skulle ha de beste setene.
TIDEN BESTÅR AV EN REKKE HENDELSER - en tråd som går mellom fødsel og død. Men hendelsene i seg selv er mer som et persisk teppe - tusenvis av fargerike tråder vevd inn i intrikate mønstre og bilder. Alle forsøk på å sette hendelsene i rent kronologisk rekkefølge, er som å dra trådene løs og legge dem etter hverandre. Det er kanskje enklere, men bildet går tapt.
Tradisjonelle muslimer står på det nederste trinnet, og lever med skyldfølelse fordi de ikke praktiserer islam. På toppen er fundamentalistene, de som dreper kvinner og barn til ære for Koranens gud. De moderate er et sted midt imellom.
En moderat muslim er faktisk farligere enn en fundamentalist, fordi han virker harmløs, og det er umulig å vite når han har tatt et nytt skritt mot toppen. De fleste selvmordsbombere var en gang moderate.
Den eneste loven som blir respektert av muslimer, er islamsk lov, definert av fatwaer, religiøse bestemmelser om et bestemt emne. Fatwaer er ment å skulle lede muslimer når de forsøker å følge Koranen i sine daglige liv, men siden det ikke finnes noen sentral og forenende lovgiver, kan ulike sjeiker utstede ulike fatwaer om den samme saken. Dermed lever alle med forskjellige regler, noen langt strengere enn andre.
Jeg hadde penger, makt og posisjon i mitt tidligere liv, men det jeg virkelig ønsket var frihet. Og det medførte, blant andre ting, at jeg måtte reise fra hatet, fordommene og trangen til hevn.
Jeg tror kanskje grunnen til at ingen hjalp oss, er at alle trodde at vår familie hadde nok av penger. Tross alt var min far en kjent religiøs og politisk leder. Og folk stolte nok på at slekten utvilsomt ville hjelpe oss. Og Allah ville jo helt sikkert forsørge oss. Men våre onkler ignorerte oss. Allah gjorde ingenting.