Ingen hylle
Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren ble bortført av FARC-geriljaen mens hun drev valgkamp for presidentembetet i Colombia i 2002, og ble holdt fanget i den colombianske jungelen i seks år. I boken forteller hun om årene i fangenskap, rømningsforsøkene og redningsaksjonen.
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788202345976
EAN 9788202345976
Omtalt sted Colombia
Omtalt person Ingrid Betancourt
Språk Bokmål
Sider 587
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Fantastisk bok om å vera fange på bestemt tid og klare å halde motet oppe. Sterk!
det mest verdifulle andre har å tilby oss, er tid -
"Livskapitalen vår regnes i sekunder. Når disse sekundene har gått, kan vi ikke hente dem tilbake mer."
viljen min hadde ingen ting å si, det var kroppen som insisterte på å svikte.
Jeg er overbevist om at man bare kan være stor ved hjelp av et sinnelag som samler alle og fordeler godene på alle.
"Medlidenheten er nøkkelen til tilgivelse," tenkte jeg, opptatt som jeg var av å nekte meg selv enhver tilbøyelighet til hevnlyst.
Den boken jeg holdt i hendene, ble den eneste samtalepartneren jeg kunne stole på.
I årene som fulgte, skulle den colombianske regjeringens strategi gå ut på å la situasjonen få forverre seg, i håp om at denne "devalueringen" av våre liv ville tvinge geriljaen til å slippe oss fri uten noen gjenytelse. Vi var dømt til den strengeste straffen man kan påføre noe menneske, nemlig ikke å vite når den skal ta slutt.
Hver dag oppdaget jeg at jeg kunne ha handlet annerledes og gjort det bedre - i et blikk, en betoning, et feilaktig brukt ord, en taushet eller en bevegelse. Jeg skjønte at den situasjonen jeg opplevde, var en anledning livet ga meg til å interessere meg for ting som vanligvis bød meg imot. Jeg oppdaget en annen måte å leve på, mindre i handling og mer i introspeksjon.
Med regnet kom også de dårlige nyhetene. En kveld kom Ferney for å snakke med meg gjennom gitteret. Han skulle forflyttes. Andrés så ikke med blide øyne på at han alltid forsvarte meg - han anklaget Ferney for å være altfor snill med meg. Nå sa Ferney, dypt fortvilet: "Ingrid, du må alltid huske det jeg sier nå. Når noen gjør noe ondt mot deg, så svar alltid med noe godt. Du må aldri fornedre deg til å svare på skjellsordene. Du skal være klar over at tausheten alltid vil være ditt beste svar. Lov meg å være forsiktig. En dag kommer jeg til å få se deg i fjernsynet, når du får friheten tilbake. Jeg vil at den dagen skal komme. Du har ikke rett til å dø her."
I 1970 hadde Stanford-universitetet simulert en fengselssituasjon for å studere vanlige menneskers adferd. Resultatet ble forbausende. Eksperimentet avslørte at normale, avbalanserte, unge mennesker som kledte seg som voktere med makt til å åpne og lukke dører, kunne bli til monstre. Andre unge mennesker, like avbalanserte og normale, ble satt til å spille fanger og lot seg mishandle. En vokter hadde slept en fange inn i et skap hvor mannen bare kunne stå rett opp og ned. Der var han blitt etterlatt i timesvis, helt til han besvimte. Det var en lek. Men bare én person hadde klart å motsette seg presset fra gruppen, gå ut av rollen og kreve at eksperimentet måtte stanses.