De norske SS - krigsreportenes språk var tilpasset formålet med den tyske invasjonen av Sovjetunionen og landene i øst. Fienden og befolkningen ble fremstilt i et dårlig lys samtidig som bolsjevismen og jødedommen ble gjort til syndebukker for alt som var galt. Det som dominerte de norske krigsreporternes artikler og reportasjer, var nasjonalistisk heltedyrking av norske soldater - og nedrakking av befolkningen og fiendtlige soldater der Hitlers styrker rykket frem. Jødehatet forsterker den samme grunntanken og er en viktig del av det språklige repertoaret. Kombinasjonen av "bolsjevikisk" og "jødisk" er noe som ofte går igjen i artiklene. Språket skulle bidra til å gjøre motstanderne spilte menneskelige som mulig.

Nasjonal Samling ville ikke bare utvikle en ny type journalister, men også utvikle språket. Den nyordningen NS presset på pressen, innebar visse forsøk på et slags "nyspråk" der ordene, ja selv ordet "propaganda", måtte få en annen betydning. I et av direktivene fra 1944 fra Pressedirektoratet ble det gikk beskjed om at propaganda ikke var propaganda:

Avsnitt b) Ordet "propaganda" blir ofte brukt i gale betydninger. Det innskjerpes derfor at ordet bare skal brukes om "sann opplysning", mens våre motstanderes virksomhet skal benevnes "agitasjon", "hissekampanje", "løgnmeldinger" og lignende. Ordet "løgnpropaganda" inneholder en selvmotsigelse og skal derfor ikke brukes.

Ofoten Folkeblad formidlet eksempelvis sitt inntrykk av sovjetiske fanger som ankom Norge, på følgende måte: "Hva man her så har intet å gjøre med europeisk kultur og rase. Hele det sløvete bolsjevikiske syn på livet sto å lese i deres ansikter."

Den 2.august 1943 kom den norske forfatteren og krigsreporteren Karl Holter med en artikkel i Fritt Folk med(...)tittelen Jødenes krig.(...)Holter hevdet i Jødenes krig at jødene hadde fått stor makt i Tyskland på grunn av sin "evne til å åle seg frem til nøkkelstillinger", at "intet dannet menneske er i dag i tvil" om at det "er jødenes penger som finansierte bolsjevikenes revolt", og at jødenes penger også "sto bak den amerikanske frihetskamp".
"Denne krig er jødenes. De hadde frembrakt den, de tjener på den og ser med skadefryd at andre folkeslag ofrer liv og blod på slagmarkene. Den som i dag ikke erkjenner jødenes farlighet, han hadde fortjent å gå til grunne."

Aftenposten ble et propagandaorgan og "en servil, protysk avis som kjempet aktivt for Tysklands sak", hevder Camilla Wernersen, som har studert Aftenpostens forhold til pressedirektivene. Aftenposten ga i stor grad, og oftere enn de andre avisene, spalteplass til saker om "den nye tid" med positive overskrifter og tyskvennlig innhold. Avisen trykket ofte propagandamateriale ut over det som var beordret gjennom direktiver.

Riksadvokatens aviskomité av 1945 konkluderte med at Aftenpostens NS-propaganda og tyskvennlige politikk avgjort hadde vært mer skadelig enn Fritt Folks, ettersom den «fremtrådte under falsk etikett». Riksadvokatens aviskomité hevdet at Aftenposten «har hatt en meget skadelig innflytelse på den offentlige mening».(…) Men Erstatningsdirektoratet var ikke villig til å følge Riksadvokatens aviskomité på alle punkter. Aftenposten gikk med anslagsvis 3,5 millioner i overskudd i krigsårene.(…)Til tross for dette ble kun 100 000 kroner inndratt.

Både Hitler og Goebbels forsto at uten propaganda kan ingen kriger vinnes.(...)Tyske krigskorrespondenter måtte verve seg som soldater før de fikk bli reportere. Soldat-eden de måtte avlegge, skulle garantere og forsikre at de rapporterte som det var forventet av dem.

Året etter at polforskeren Adolf Hoel overtok som ny rektor ved universitetet i Oslo i 1941, foreslo han at professor Eyvind Mehle burde få et professorat i pressevitenskap. Mehle hadde(…)etter 1940 vært med på å omdanne NRK i nazistisk og progermansk retning.(…)Forutsetningen for at det skulle skje, var at det fantes et Institutt for pressevitenskap.(…)Men svært lite var på plass, og instituttet så seg ikke i stand til å ta imot studenter før 15.januar 1945.