Jeg kunne drevet med hva som helst her inne, Tiptop. Hva vet du om jeg er en analmastubator for eksempel? Det hadde faenmeg vært flaut for deg å finne meg liggende på filleryen der med knærne bak øra og med en en...den...den der (Simpel vifter mot en vaskekost som står bak fjernsynet)... det der kosteskaftet langt pokkerivold oppi rævva. Det hadde vært jævlig moro Tiptop, hæ, jævlig artig, hva skulle du sagt da Tiptop? "Sorry døra sto åpen" ?"

Jeg kjente feberen i bakhue igjen, nå som en kald redsel. Det var glassvegg mellom oss. Jeg kunne ikke nå dem. Jeg var utvist igjen. Ville ikke miste dem også.

Og jeg veit ikke om vi visste det, at vi satt der og skålte for noe som var ved å gå mot sin slutt, noe som starta en eller annen gang og som allerede var ved begynnelsen til veis ende. At Beatles skulle oppløses, at Jim Morrison skulle dø, at vi en gang skulle lete etter hverandre over hele Europa.

I hope you never think about anything as much as I think about you.

I felt, that night, on that stage, under that skull, incredibly close to everything in the universe, but also extremely alone. I wondered, for the first time in my life, if life was worth all the work it took to live. What exactly made it worth it? What's so horrible about being dead forever, and not feeling anything, and not even dreaming? What's so great about feeling and dreaming?

You cannot protect yourself from sadness without protecting yourself from happiness.

I verdensrommet kan ingen høre deg skrike.

April er den ensomste av alle måneder man kan tilbringe alene. I april går alle mennesker rundt og ser glade og fornøyde ut. De kaster frakken, sitter og prater i solskinnet, spiller ball, får seg kjæreste. Bare jeg var helt alene.

Jeg gikk inn i huset og trakk for gardinene, men duften av vår klarte jeg ikke å stenge ute. Den var overalt, og det eneste den fikk meg til å tenke på, var forråtnelse. Jeg satt bak fortrukne gardiner og forbannet våren og alt den brakte med seg. Det var et tungt, gnagende hat som kom langt innefra. Aldri noen gang hadde jeg hatet noe så sterkt og intenst.

vi mister hele tiden ting som er viktige for oss, alle sammen [...], viktige sjanser og viktige muligheter, følelser som aldri kommer tilbake. Det er en del av meningen med å leve. Men inne i hodet, i alle fall tror jeg det er der, fins det et lite rom der slike ting blir oppbevart som minner. Et rom som minner om et bibliotek, Skal vi kunne forstå vår sjelelige tilstand, må vi hele tiden fortsette å lage nye kartotekkort, vi må rydde og lufte og skifte vann på blomstene som er der inne. Sagt på en annen måte, så bor vi alle på hvert vårt bibliotek, i all evighet

And what I'd done is, I'd pissed my life away. Literally. Well, OK, not literally literally. I hadn't, you know, turned my life into urine and stored it in my bladder and so on and so forth.

Wanting to kill myself was an appropriate and reasonable response to a whole series of unfortunate events that had rendered life unlivable.

"La oss skåle for Misja!" Sergej hevet koppen med konjakk. "Det finnes nok av mennesker, men ikke av pingviner! De må tas vare på!"

"Hva er likheten mellom TV-en og pingvinen?" spurte Sonja i det hun nok en gang tittet ut av døra. Sergej og Viktor vekslet blikk. "Kanskje at begge sover stående?" foreslo Viktor. "Feil. De er begge i svart/hvitt!" sa Sonja og lukket verandadøra etter seg.

Tiden flyr når du er en dust.

Klokest er den som vet hva hun ikke vet.

en stat som ikke oppdrar og øver opp kvinnene, er som et menneske som bare trener sin høyre arm.

En slags fullkommenhet. Som ikke førte noensteds hen. Som hodet mitt.

Rotta tidde, det ble helt stille, bortsett fra den tikkende klokken. Snøen fanget opp alle andre lyder. Vi var som to skibbrudne i verdensrommet.

I told him that we might be facing fifty million monsters, but those monsters would be facing the gods.