Siv-Jane Westgaard Madshus
Kjøp boken hos
Siv-Jane Westgaard Madshus' eksemplar av Skin
Lesetilstand
Har lest denneHylle
KrimLesedato
2012
Favoritt
Ingen favoritt
Terningkast
Ingen terningkast
Min omtale
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Dette er den fjerde romanen om Jack Caffrey, og den andre om Flea Marley.
Omtale fra forlaget
Barely a week has passed since the ending of Ritual, but for DI Jack Caffery and Sargeant Flea Marley life has not got any easier. The decayed body of a young woman has been found in the woods. All indications are that it's a suicide - but Caffery is not convinced. He is, however, supposed to be directing the high profile police-search for Misty Kitson, a B-list celebrity who has gone missing from a local health clinic. Plus he's becoming obsessed with Flea. In short, he is exhausted, over-worked and increasingly distracted. Flea is also distracted - but not by Jack. Something has jammed the lock of her car-boot. She can't open it - yet knows that what she will find inside will be very bad indeed. To make matters worse, someone is out there. Someone who can slip behind trees, under water or into people's houses where he watches from the shadows, unseen...
Bokdetaljer
Utgivelsesår 2009
Format Heftet
ISBN13 9780593048221
EAN 9780593048221
Serier Jack Caffery (4) Flea Marley (2)
Genre Politi og detektiver Krim
Omtalt sted England
Språk Engelsk
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
3 21 28 15 4 1Bokomtaler
Boka er omfattende, til dels mer krevende enn krimbøker i sin alminnelighet. Det er mye dialog og også annet ”småprat” her. De vesentlige hendingene ”drukner” undertiden i ord. Jeg ”leste” boka som lydbok, og enkelte partier måtte jeg faktisk høre flere ganger før jeg fikk med meg hva som egentlig skjedde oppi alt pratet. Men naturligvis, at en bok er noe krevende, er vel heller et kvalitetsstempel enn det motsatte.
Hud skrevet av krim og thrillerforfatteren Mo Hayder er fjerde bok om den kjekke politietterforskeren Jack Caffery, og andre bok om politidykker Flea Marley som ikke dukket opp i serien før Jack flyttet fra travle London til den også travle nye jobben i byen Bristol vest i England. Dette er den tredje Hayder-boken jeg leser på rappen, det er høst og om høsten er det sosialt godtatt å meske seg i krim, for ikke å snakke om regnet og tåken som oppfordrer til denne aktiviteten. Krim er ikke noe jeg leser ofte, derfor har det vært ekstra stas nå i høst. Av Hayder har jeg allerede lest Fuglemannen, Kuren (Guud, den slutten glemmer jeg aldri!), Ritualer, Pig Island (ikke del av en serie) og den beste: Tokyo (heller ikke del av en serie).
Hud begynner godt, det er spenning fra første side: det begynner med B-kjendisen og fotballfruen Misty Kitson som går ut dørene fra et rehabiliteringshjem for rusmisbrukere forså å forsvinne i løse luften. Dette er bare noen dager etter handlingen i bok nummer tre i serien, Ritualer, og politiet har nettopp avsluttet saken med afrikansk voodoo og lemlestelser.
På side tretti en begynner allerede moroa, jeg har funnet en skrivefeil til tross for en spennende handling; det sto: ”Det hadde vært fryktelig nær”. Her skulle det stått nært. Å nei. Jeg fortsetter å lese og til min glede oppstår det tydelige verbale flørtende samtaler mellom Caffery og Flea, ikke så uventet kanskje, Caffery er jo hot hot hot, men desto like velkomment. I tillegg til å ha lagt merke til rumpa til Flea, klarer ikke Caffery å legge fra seg saken de løste med den afrikanske "tokoloshen" i Ritualer, Caffery er overbevisst om at en person unnslapp, et vanskapt menneske som vet å skjule seg i skyggene og bryte seg inn i huset hans umerket. Det skal vise seg tidlig han har rett.
Nå har jeg kommet til side femtini, en ny skrivefeil med djevel-vinger jeg ikke klarer å overse er i synsfeltet mitt: ”fra klærne som var gjennombløtte av brun veske”. Gjennombløte skal det stå, gråt. Det er mer enn skrivefeil som irriterer meg, Fleas bror Thom er så utrolig TEIT at jeg vil myrde ham samtidig som jeg forstår hvorfor hun gir etter og forsvarer ham. Mo Hayder har gjort en god jobb med å skape et troverdig søskenforhold som engasjerer leseren; jeg satt flere steder i romanen og sukket og bet negler. Dumme, dumme mann. Fleas svakhet for lillebroren driver meg til vanvidd.
Side syttini: jeg forstår ikke hvem politiet leter etter, om de så leter etter noen i det hele tatt. Den hovedkriminelle i boken lar vente på seg og handlingen er lite strukturert. Videre beskriver Hayder bevegelser, gjøremål for nøye, det er ikke spennende eller givende detaljer, de kunnet blitt oppsummert i en helhetlig setning uten alle detaljene. Det er også alt for mange lik til å holde styr på for et stakkars menneske som trenger tjue dager på å fullføre en bok på tre hundre og sytti sider.
På side 278 går det treigt med kjedelige kjøreturer og samtaler. Det er mindre enn hundre sider igjen og som rutinert leser venter jeg spent på høydepunktet. Det kom før boken er ferdig men det varte ikke lenge. Lang bok, kort høydepunkt. Typisk Hayder?
I Hud trives ikke Caffery i Bristol, et ekorn driter på kjøkkenbordet hans, det er lavt under taket i huset han leier, Flea trives der hun bor bortsett fra at det er et himla styr i garasjen, naboen går og lusker rundt huset og hun må ta ansvar for den feige brorens handlinger (som nesten tok knekken på meg). Jack og Flea er begge hensynsløse, korttenkte og ufornuftige i Hud. Jack velger å være ensom ulv og gjøre alt alene selv om han risikerer livet ved å gjøre det slik, og også Flea velger å være en ensom delfin som dykker i vannet og risikerer livet i stedet for å skaffe hjelp tidligere i boken.
Spoiler, ikke les denne setningen om du ikke vil: jeg fikk heller aldri svar på om det var Amos som prøvde å drepe Flea i begynnelsen av boka eller om det var et uhell det som hendte med dykkerflasken hennes slik at hun ikke fikk puste.
Til slutt: det er en regel innen krimmen som sier at leseren skal ha sett, møtt eller snakket med gjerningspersonen før de første hundre sidene er gått. Det fikk vi ikke i Hud, vi har fått være i hodet til gjerningspersonen men aldri møtt hn i den forstand at vi sitter igjen på slutten og tenker åh, var det hn, det hadde jeg aldri trodd. Jeg som leser fikk ikke sjansen til å tro noe som helst, jeg hadde aldri møtt, snakket med eller en gang hørt om mannen gjennom Flea eller Caffery nesten før helt på slutten. En annen ting som hendte på de siste hundre sidene var så klart en klassisk skrivefeil på side hundre og trettito: ”Telefonen ringte klokka halv ni på kvelden.” Atten linjer lengre ned: ”Kom inn nå i ettermiddag.” Ettermiddag? Var det ikke kveld da?
Jeg ser bort fra:
Skrivefeil
dumme valg tatt av hovedpersonene og familien deres
usannsynlige, enkle ”clean-ups”
’ukjent’ morder
Jeg er fortsatt en tilhenger av Hayders penn. Vandremannen med bålet sitt er heller ikke å forakte for dere som har lest bøkene og forstår hvem jeg snakker om. Nå skal jeg ta en Hayder pause, tre bøker av samme dama på rappen er greit, fire på rappen er å gå for langt. Nå skal jeg lese i en fagbok som støver ned og om en liten stund ta opp den romanen som har ligget aller lengst ulest i bokhylla å lese ved siden av.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Hanne-Monica ReinbackSitater fra dette verket
Munnen hennes var like stram som en kamelrumpe i sandstorm.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
En huskeliste for meg selv over bøker jeg leser i 2010.
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
-
5.
-
6.
