Klokka var fire. Tomt for kunder. Tid for borgertoget.
Av og til når han sto slik, alene her nede, og så de andre, der oppe, sammen, lurte han på om det var sunt. Om han burde hatt fri når andre hadde det. Og hvis ikke, hva som i så fall gjorde det verdt det. Han gikk for å rydde smørehallen. Av og til var plikten god å ha.

Videofilmer ikke julaften, sommerferien, for ikke å oppleve nåtiden bak kameraet for å se på den i framtiden når den er blitt fortid.

For kvinnen er ubønnhørlig i sin dom over en annen kvinnes fysikk, om det så er en venninne. Kvinnens blikk ser alt, på konstant jakt etter tegn på forfall hos den andre som hun selv kanskje også undergår.

Den ene sier: En dag skal vi alle dø. Den andre sier: Alle andre dager skal vi det ikke.