Hun var oppriktig glad i oss alle; hun ville ha funnet stor glede i å hengi seg til sorgen over vår bortgang ...

Hvor inderlig vi enn føler med en virkelig person, så oppfatter vi ham for en stor del gjennom sansene, hvilket betyr at han forblir ugjennomtrengelig for oss, han tynges av en dødvekt som vår følsomhet ikke har styrke til å løfte. Om han rammes av en ulykke, er det bare i en liten del av den samlede forestilling vi har om ham at vi kan bli beveget over det; det er til og med bare en liten del av den samlede forestilling han har om sin egen person at han kan bli beveget selv. Romanforfatterens funn besto i å erstatte disse deler som den menneskelige ånd ikke kan trenge igjennom, med et tilsvarende antall immaterielle deler, det vil si deler som vårt sinn kan assimilere.

"Gjør bare narr av meg hvis dere vil, barn, dette tårnet er kanskje ikke vakkert etter forskriftene, men det er noe i den rare gamle fasongen som tiltaler meg. Jeg er sikker på at hvis det kunne spille piano, så ville det ikke spille hardt."

Og denne tvangsmessige aktiviteten, som vare fortsatte uten henstand, som alltid var den samme, som aldri ga noe resultat, den ble ham til sist så motbydelig, at da han en da oppdaget en hevelse på magen, følte han en sann glede ved tanken på at han kanskje hadde fått en dødbringende svulst, at han ikke lenger behøvde å beskjeftige seg med noe som helst, at det var sykdommen som nå skulle ta bestemmelser for ham, gjøre ham til sitt redskap, den tiden som ennå var igjen før den nær forestående slutt.

Vi satte oss ned blant sverdliljene ved elvebredden. På feriehimmelen drev en doven sky langsomt forbi.

Det er fordi jeg trodde på tingene og menneskene den gang jeg vandret på disse veiene at de ting og mennesker som de har lært meg å kjenne er de eneste jeg ennå tar alvorlig og som fremdeles kan gi meg noen glede. Enten det nå er den skapende tro som er tørket ut i meg, eller det skyldes at virkeligheten bare kan formes i erindringen, så synes de blomster som man i dag viser meg for første gang aldri å være virkelige blomster.

Alle disse minnene som la seg oppå hverandre ble etter hvert en eneste diger hop, der det likevel gikk an å skjelne – mellom de eldste lagene og de som var nyere og som var oppstått av en duft, og endelig de som bare var en annen persons hindringer og som jeg hadde fått meg fortalt – om ikke sprekker og virkelige revner, så iallfall disse årer og spraglete mønstre som i visse bergarter, i enkelte marmorsorter, røper forskjell i alder og opprinnelse, i «formasjon».