Han satt med hodet ut av vinduet og vinden i ansiktet mens vi var ute på kjøretur, og han var lykkelig i hver fiber i kroppen, for hunder lever korte liv og har en ekstra sans for hvert eneste flyktelige øyeblikk. De spiser av hele sitt hjerte, de leker av hele sitt hjerte, de sover av hele sitt hjerte.

"Books are more real when you read them outside."

"Det er det forbannede. Og uhyggelige. Dere kan legge merke til at de to der ute ikke syntes det var så fryktelig at liket var forsvunnet. De brydde seg ikke om detaljer, de ville faktisk nødig inn på saken. Er det samme kanskje tilfelle med oss? Eller er det bare natten, spøkelsestimen og galskap det hele? Jeg lurer virkelig på det!"

VOKT DEM FOR HUNDEN! sto det på et rødt skilt ved innkjørselen til tomta, enda Jerry aldri hadde hatt hund.

Hun var lei av menn akkurat nå. Hva var de egentlig lagd av?

A place only you could go, alone, when you opened the cover. Because only books have that power.

"That's the nicest thing abut dead people," says the Baroness Frostbite, putting lipstick on the top of her lipstickk. "They can't correct you."

Muttern min sto over meg: "Har du sett nærmere på karakterene dine for dette semesteret?" Jeg visste at det skulle komme. De var faktisk ganske pene. Ensartet, iallfall. En serie med halvsirkler med et minus hist og her, for avvekslingens skyld. "Du har aldri hatt en C før i ditt liv." "Er det noe gærnt med C-er?" Det er flere C - mennesker i verden enn noe annet. Det er derfor det er gjennomsnittet." "Takk for opplysningen. Jeg visste ikke at du hadde såpass greie på logikk."

Kanskje ikke. Men noe slikt som et unormalt liv fantes. Dette at han kunne røre ved ting og plutselig vite eiernes små hemmeligheter, frykt og triumfer … det var unormalt. Det var ikke noe talent, det var en forbannelse.

Vi gjør alle hva i kan, og det må være godt nok ... og hvis det ikke er godt nok, får det likevel klare seg.

By the time the hole was dug, Steven knew he would carry on, even when the point was not merely to keep to keep himself warm. Digging had given his life purpose. It was a small, feeble purpose and was unlikely to end in anything more than a gradual tapering off into nothingness. But purpose was something, wasn’t it? A small, mean voice somewhere nagged that it meant nothing. It all meant nothing. But here was another, stronger voice in Steven. It had no answers, only another question, but it was this question that kept him digging until well after an unseen sun set in the invisible sky. If it all meant nothing, why did it matter so much?

As he crossed the car park, Steven peered idly into the cars. Sometimes people left dogs in their cars on hot days. Steven dreamed of finding a dog in a car on a hot day and being forced to smash the window to rescue it, then taking it home with him, secure in the knowledge, he'd saved it from stupid, underserving people.

Hun sa at hvis hun måtte velge mellom å redde meg eller en høne, ville hun reddet høna, uten tvil.

Jeg håper virkelig at ikke alle bibliotekarer er som Gladys Morgan. For jeg kunne faktisk tenke meg, på et eller annet tidspunkt, å gå inn på et bibliotek uten å være livredd.

Kanskje var det en av grunnene til at jeg senere lot meg fengsle av science-fiction - serier: Star Trek, Stargate,Tilbake til fortiden, Tilbake til fremtiden... - alt som hadde med reiser i tid og rom å gjøre, fascinerte meg. Heltene i disse filmene bevegde seg i nytt terreng, i ukjente galakser. De hadde, i motsetning til meg, de tekniske hjelpemidlene som skulle til for at de enkelt kunne teleportere seg ut av de uheldige posisjonene og livstruende situasjonene.

"You was warned. You was warned nice'n you wouldn't listen - why didn't you listen?" "I can't listen. I can't just listen."

'Do you know an animal that starts with a fruit?' my sister asked me. 'What?' An animal that starts with fruit.' I started thinking about it. 'Do you know?' 'Yes.' 'Who told you?' 'Barbara.' I couldn't think of anything. 'There's no such thing.' 'Yes there is, yes there is.' I had a stab. 'A plumber.' 'That's not an animal. It doesn't count.' My mind was a blank. I ran through all the fruit I knew and stuck bits of animals on the end but nothing came out of it. 'A peachinese?' 'No.' 'A pearanha?' 'No.' I don't know. I give up. What is it?' 'I'm not telling you.' 'You've got to tell me now.' 'All right, I'll tell you. An orang - utan.' I slapped myself on the forehead. 'Of course. An orang utan! It was dead easy. What a fool ...'

Det er i hvert fall én ting å si om meg selv som person, og det er at jeg aldri maser. Jeg tar sjelden initiativet overfor venninner, venter alltid på at andre skal ringe, på at andre skal foreslå noe. Jeg klager aldri når vennskap begynner å kjølne, sturer aldri når ukeplanleggeren går tom, når jeg ser jenter ute på livet og jeg ikke er invitert. Jeg godtar at det er slik, legger ensomheten på et glass og setter det på hylla sammen med alt det andre.

Ralph tygget litt på dette. Han ble stadig irritert over å oppdage hvor lite voksent han kunne tenke, og han sukket igjen. Det ble mer og mer vrient her på øya.

På Shetland kommer våren sent og motvillig, som en tenåring som tvinges til å bli med på gudstjeneste.