2016
Omtale fra forlaget
Forlag Font
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788281693722
EAN 9788281693722
Genre Politi og detektiver Krim
Omtalt sted USA
Språk Bokmål
Sider 554
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Man kan ikke like alt, heller ikke når det gjelder bøker av forfattere man liker.
Etter noen års stillhet og endelig kom John Hart tilbake med ny bok, men det ble dessverre ikke et gledelig gjensyn, i hvert fall ikke for min del. Noe som er kjipt siden jeg er glad i forfatteren ellers, men dette ble bare et gigantisk mageplask. Det er som om man har gledet seg til noe, også blir det ikke helt som man har forestilt seg det. Det er en skikkelig nedtur. Og så prøver jo man å ikke ha forventninger for da er det lettere å ta sorgene på forskudd. Ikke lett å finne den balansen hele tiden.
Mange problemer på en gang
Elizabeth Black er i hardt vær om dagen etter en avgjørelse fra hennes side, så hun er ikke spesielt populær for tiden av den grunn. Hun tok livet av to kidnappere for å redde en jente, men ikke alle er enig i dømmekraften hennes og hvordan hun håndterte den saken generelt, så hun må forsvare seg til tross for at hun reddet et liv i tragedien. Samtidig blir et spøkelse fra fortiden sluppet ut etter mange år i fengsel som skaper mer bryderi for henne. Kommer hun til å vinne tilliten til sjefen og medarbeiderne sine igjen eller vil de alltid tro at hun skjuler noe for dem? Som om dette ikke er nok, blir et lik funnet i et gudsforlatt sted, bokstavelig talt i en nedslitt kirke langt ute i huttuheita.
Så det er mye som skjer fra alle kanter og det er småspennende partier her og der, men det er ikke nok. Selv om Elizabeth ikke er særlig godt likt av de andre i boka, får jeg sansen for henne for hun står på sitt og gjør det som kreves av henne. Hun gjør det som føles er rett for henne. Hart skriver fremdeles godt. Han er fremdeles meget god på karakterbeskrivelser og atmosfære, men her var han ikke like god som før når det gjelder spenningsnivå og thrillerfaktorer, som er hans sterke kort ellers. Syntes ikke Syndenes forlatelse var like interessant som de andre bøkene jeg har lest av ham; Ved elven og Brødrene fra Iron House som er sterke bøker på hver sin måte og som virkelig er spenningsbøker. Dette bleknet i forhold til det han tidligere har skrevet og det er synd siden man er glad i forfatteren ellers, men forfattere har tross alt sine oppturer og nedturer de også.
God skikkelse i hardt vær
Det er vanskelig å påpeke nøyaktig hva som er "galt" med boka, men den fenget rett og slett ikke, og temaet var heller ikke medrivende. Det føltes ikke som en John Hart bok på noen måte. Opplevde de andre bøkene hans som mer strammet opp enn denne. Liker at flere ting skjedde på en gang, men likevel var det litt dvask og flere partier var uinteressante. Er ikke spesielt glad i kvinnelige autoriteter eller autoriteter generelt, men fikk sansen for Elizabeth Black som er omtrent det eneste positive med denne boka. Hun står på sitt og viser sin menneskelige side til tross for at ikke alle er like fornøyde med det hun gjør og hvordan hun er. Hun prøver å stå gjennom det hele i denne vanskelige tiden hun gjennomgår. Man får sympati for henne.
Vet ikke helt hva mer jeg skal si om boka for jeg ble så utrolig skuffet. Endelig en bok av John Hart og så tenker man etter at den er ferdiglest; "Var det alt?" Det er den følelsen man sitter igjen med. Det er leit. Har sett at den har fått en del firere og femmere som er svært positive terningkast i mine øyne, men føler virkelig ikke at Syndenes forlatelse var på det nivået. Jeg dømmer ikke noen som likte boka, bare så det er sagt, slik at det ikke blir noen misforståelser. Alle har rett til å like de bøkene de liker og omvendt, og det er noe jeg alltid respekterer. Denne boka hadde bare ikke den samme kraften som de tidligere bøkene hans og ga ikke den samme lesegleden. Plottet var bare ikke interessant nok og ikke mange karakterer fascinerete like mye som i hans tidligere bøker, og følte at en del av suspensen var fullstendig borte.
Jaja ... uansett, jeg gir ikke opp John Hart på grunn av denne boka. Jeg vet han kan bedre og jeg har fremdeles lyst til å lese hans andre bøker jeg ennå ikke har lest: Det siste barnet og Løgnenes konge. Og så håper jeg at han kommer sterkere tilbake neste gang,
Fra min blogg: I Bokhylla
Dette er den første boka jeg har lest av John Hart, og jeg ble veldig begeistret. Gled dere, les gjerne mer om boka i mitt blogginnlegg her
Fem pluss gir jeg denne faktisk. Kvalitet fra første side. Anbefales!
En utrolig spennende bok. Hørte boken som lydbok og proppene satt i øret så ofte som mulig. Et stort pluss for Harts trylling med ord og beskrivelser, et lite minus for for at det ble litt "amerikansk og pompøst" til tider.
Her er min omtale av Syndenes Forlatelse. Link til min bokblogg.
Har nølt litt med min omtale av denne boka. De samme gjelder for øvrig også den forrige boka jeg leste; Ferrantes «Den Dunkle Dottera».
(Ingen, what so ever, likhet med Syndenes Forlatelse forøvrig!)
Årsaken til denne «nølingen» er imidlertid den samme. Jeg finner liksom ikke helt ut hva jeg skal mene om noen av dem.
Syndenes forlatelse er i hovedsak en klassisk John Hart bok. Persongalleriet består av helter med høy moral og stor viljestyrke, mens bandittene, i hvert fall de «største» av dem, ikke kjenner noen grenser for grusomhet i jakten på personlig vinning.
Som sagt, nokså typisk John Hart. Mitt problem med denne boka, er vel at jeg synes det her blir litt for mye av det hele. Det overdrives jevnt over i hele boka. Det er ingen grenser for hvor mye smerte og tortur «Adrian», som har sittet 13 år i fengsel for et drap han hevder ikke å ha begått, kan tåle.
Han biter tennene sammen og utstår alt.
Og når han da endelig slippes løs, inntreffer «selvfølgelig» en rekke hendelser og endatil drap, som på ny gir de mørke kreftene i politiet akkurat det de trenger for å arrestere han på nytt.
Og stoltheten hans er så stor at det å nedlate seg til å komme med en forklaring eller forsvare seg, er helt uaktuelt.
Og med det svinner troverdigheten til både historien og til de viktigste personene i plottet.
Jeg synes historien etter hvert rett og slett virker oppkonstruert.
Det samme med en god del av dialogene. Halve setninger, hvor det essensielle bites av eller holdes igjen når det naturlige ville være en mye mer pågående og oppklarende samtaleform partene imellom.
Dette blir stadigvekk en forutsetning for framdriften av fortellingen.
Såpass ofte at jeg lar meg irritere av det hele.
På det verste syntes jeg dette nesten ble litt dumt og jeg tenkte at dette ikke er verd mer enn en treer, toppen.
Men, så er det jo en del positivt å si også da.
På tross av at fortellingen til tider minner om et eventyr, og ikke en hardbarka krim, er den vanskelig å legge fra seg. Ofte er den ganske spennende, aldri kjedelig. Og man blir såpass godt kjent med hovedpersonene at, som i en god roman, bare må du finne ut hvordan det hele ender.
Boka er lang. Det skjer mye. Det hele er godt fortalt og henger bra sammen. Tipper det er lagt mye arbeid i denne historien.
Strekker meg derfor til en firer.
Hun så bort og svelget, tørr i halsen. "Du er et godt menneske, Faircloth Jones."
"Jeg er egentlig bare en gammel gjøk."