Hittil hadde jeg bare klart å være i sorg, ikke å sørge. Å være i sorg var passivt. Noe som bare hendte. Å sørge, selve handlingen det er å takle sorgen, krevde ens oppmerksomhet.

Ville jeg noensinne bli hel igjen? Hadde jeg vært det noen gang? Det hjalp å elske, og det hjalp å drikke, da fløt det sammen til et slags hele. Men så våknet man fra rusen og gled fra hverandre igjen, som en frukt skåret over på midten.

På Jorden et Sted

Tro ikke frosten som senker en fred

av sne i ditt hår.

Alltid er det på jorden et sted

tidlig vår.

Hans uvirkelige og egoistiske kjærlighet måtte gi etter for en høyere innflytelse, måtte forvandles til en edlere følelse, og portrettet som Basil Hallward hadde malt av ham, ville bli en fører for ham gjennom livet, ville bli for ham det som det hellige er for noen og samvittigheten for andre, og frykten for Gud for oss alle.

Vær hilset I Nordlands bebyggede mænd, fra værten I huuset, til trælende svend, vær hilset I kofte-klæd bønder; ja samtlig, saavel ud til fiære som field, saa vel den der bruger med fisken paa gield, som salter graa-torsken i tønder.

Lesningen står på terskelen til det åndelige liv; den kan føre oss inn i det: den utgjør det ikke.

Det finns läsning som liknar narkomani. Då kan man innbilla seg att bokhandlare och bibliotekarier är tjänsteandar i väldiga förlustelselokaler. De skyndar mellan hyllor och bord med Balzacs morfin, Hamsuns kokain och Klas Östergrens konjakk. Snart sänker seg en djup sömn över lokalen och drömmarna växer som japanska pappersblommor.

Det finns läsning som liknar narkomani. Då kan man innbilla seg att bokhandlare och bibliotekarier är tjänsteandar i väldiga förlustelselokaler. De skyndar mellan hyllor och bord med Balzacs morfin, Hamsuns kokain och Klas Östergrens konjakk. Snart sänker seg en djup sömn över lokalen och drömmarna växer som japanska pappersblommor.

Jeg har gjennom flere år lest Marcel Prousts romanverk På sporet av den tapte tid og nesten intet annet. Jeg har stirret ned i dens enorme vev og forsøkt å følge noen tråder. Boken er blitt et hjem for meg og har gitt meg trygghet. De mennesker jeg har møtt, har jeg betraktet i lys av dens skikkelser. Samtidens omveltinger har, slik det har forekommet meg, fremstått klarere for meg når jeg har hatt Proust ved min side. Nå da jeg forlater han, føler jeg meg som et barn som har gått seg vill.

I Paris traff vi en polsk forfatter som hadde vært forlovet med Knut Hamsuns datter, Victoria Hamsun. Vi gikk til Père Lachaise kirkegården for å lete etter Oscar Wildes grav. Jeg husker det som det skulle vært igår: Pappa lå lent over graven og hulket så voldsomt at hele kroppen ristet. Det gjorde et dypt inntrykk på meg. Da kom polakken og sa at det dessverre var feil grav, Oscar Wilde lå der borte. Stor munterhet blant de voksne. "Jaja, sa far, "så har jeg grått litt på denne graven også!" Flau over å ha gått til feil adresse, knelte han ned foran den store sfinken på Wildes grav og gråt litt til. Jeg forsto ikke hva de voksne lo av. Aldri har jeg sett min far mer ulykkelig, oppløst i tårer som han var over Oscar Wildes fortvilte skjebne.

Det er berre slik, det er nokon som eig, og nokon som ikkje eig, seier ho. Og dei som eig bestemmer over dei, oss, som ikkje eig, seier ho.

"Du må bare se med hjertet så kan du se skjønnheten over alt." Dette sitatet i La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson synes jeg har en positiv og vakker mening, i hvert fall slik jeg tolker det: å se noe positivt i sine omgivelser, å se etter det vakre, gode, positive i livet, i stedet for å lete etter det negative...