Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I denne erindringsboka forteller Mia Berner (1923-2009) blant annet om sin vanskelige oppvekst i et borgelig hjem i Stavanger, om tilhørighet, vennskap, klassebevissthet, sorg og estetikk.
Omtale fra forlaget
"Tekstene i denne boka ble påbegynt da Mia Berner visste at hun skulle dø, og hun valgte å gå inn i en tid da livet var i ferd med å begynne, da hun var sårbar på en annen måte. Boka drar oss inn i de dypt alvorlige temaene som preget alt Mia Berner skrev: tilhørighet, klassebevissthet, død, sorg, seksualitet, kunst og estetikk. Dette er en bok som overrumpler. Den handler også om det helt nære. Om foreldre og barn. Om vennskap. Om et hus som ingen har sett maken til. Hun var altfor klok til å beskrive barndommen som en uskyldig tid, og tittelkapitlet er et mesterstykke av erindringskunst, både et smertepunkt og et vendepunkt. Det var umulig å forholde seg likegyldig til Mia Berner da hun levde, slik det er umulig å forholde seg likegyldig til bøkene hun etterlot seg." Linn Ullmann
Forlag Juritzen forlag
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788282051002
EAN 9788282051002
Omtalt tid 1900-1945
Omtalt sted Stavanger
Omtalt person Mia Berner
Språk Bokmål
Sider 163
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Boken forteller om oppveksten til forfatteren. Eller utsnitt av den. Den er ærlig og redelig, usentimental, kort og konsis, og så utrolig hjerteberørende. Skrevet med voksen penn, sett med et barns blikk.
Stor historie i liten bok.
Er det alderen tretten hun skriver om, som ga et vendepunkt i mentaliteten hennes? Eller er det den eviglange tretten moren utsatte henne for hun sikter til? Hm. Jeg tror ikke det er ulykkestallet tretten i hvert fall. For negativ og pessimstisk er Mia Berner ikke. Eller var. Jeg ville likt å kjenne Mia Berner. Og jeg blir ekstra stolt av mine røde briller. Jeg visste ikke at jeg "hermet" Berner, men det gjør jeg gjerne og med fryd! Jeg tror jeg har funnet meg et forbilde igjen. Det er godt å ha.
Noe stillferdig begynner å bre seg ut inne i meg, midt inne i selve skrekken, som en stille kulp i skogen. En hastig, men likevel langstrakt tanke på de hjemme, på far og mor og lillebror.
Mye jeg må skjønne, nå når jeg er blitt så stor, sier mor. Stor er noe en blir så snart det kommer noen som er litt mindre, forstår jeg.
Det er i denne gamle tresengen med utskårne gavler og sengestolper jeg hvert år gjør samme skrekkfylte erfaring når jeg legger meg første kvelden. Det begynner med de iskalde, grove linlakenene, som er hjemmevevde, sier tante Ellen. Kulden i dem er litt fæl når jeg først kryper ned. At lakenene er så ru, så knudrete, liker jeg godt. Det blir litt som å spise riskrem.
De er noen helt spesielle ris, disse italienske. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg tror jeg har lest om dem en gang i fars Morgenblad. Stråene som brukes i disse risene, blir plukket opp fra havbunnen av unge napolitanske gutter som må dykke veldig dypt ned, der det er farlig for lungene deres. De har spesielle knuter, disse risene, liksom, i sine strå, slik at det gjør mer vondt enn hvis man slår med en vanlig grytevisp. Det er derfor jeg ofte begynner å blø mens mor riser meg, slik at jeg må ta på meg en underbukse før jeg legger meg. Det tar tid å få slike ris sendt opp til Norge. Det skal hentes papirer på posten og pakke på tollboden, eller hvordan det nå er, etter at de er blitt bestilt av damene på fars kontor, som har skrevet på engelsk.
I aftenbønnen skal jeg takke Gud, sier tante Ellen, Gud som reddet oss. Hun leser foran. Men da hun har listet seg ut på tå, folder jeg tvilrådig hendene på nytt og hvisker noe litt rotete om takk til Blakken og Aslak og lensmannen istedenfor, fra Gud og meg, eller i hvert fall fra meg, i tilfelle Gud skulle mislike det.
Her er en oversikt over alt jeg har lest i 2011. Noen av bøkene har fått terningkast. Ikke alle bøker har falt i smak, og jeg ser at en overvekt av det jeg leser er krim... (raskt å lese, raskt å glemme :)