"If you are ever lost in the woods, stay in one place, and I will find you."

Her father might as well have been standing behind her, she heard his voice so clearly. After banging into one tree after another, falling flat after tripping over a stump on the ground, and nearly losing an eye to a broken branch, she heeded her father's long-ago advice.

"Pa, I don't do that anymore." "No, but you did, and you are still my child, so I think it is the same way with God. He wants us to hang on that tight, and just like sometimes you wandered away from me or your mor, we do the same with God, and He uses the bad things to get our attention and bring us back to him."

The Bible tells of streets paved with gold and how God lights up the whole place. There will be no more sorrow nor tears, and everyone will be praising God.

I don't care so much about gold streets, but I think I will be glad to meet my first pa, and I want to tell Jesus how glad I am that He died on the cross for me.

"Someday you will know the dream to believe. I know you are on the right path for that dream. God gave you a big dream, and now you can grow into it."

You never know how much someone does until they aren't there to do it anymore.

Oak trees in full emerald dress whispered secrets in the breeze, their feet tickled by nodding the grasses. Robins sang for their mates, and a woodpecker rata-tata-tated on a nearby tree trunk.

After the hush of winter, the songs and smells of summer played upon the senses like an oratorio in full crescendo.

Og Knerten sa: Jeg er også veldig glad i bøker. Jeg synes det er morsomt at sånne papirblader kan stå så tett sammen uten å bli uvenner.

"Du strever med å gjøre ditt gamle menneske bedre (...) Du tenkte å komme så langt at du kunne presentere Gud din egen selvlagede frelse, så han bare hadde å sanksjonere ditt eget verk. Men det gjør han aldri. Han har forkastet deg og alt ditt."

"Jeg ser det," sukket hun fortvilet. "Der er intet håp for meg."

"Jo, for deg er det håp. Jesus kom for å frelse de fortapte. Det er jo fortapt du er?"

"Hvorfor legger du trykk på frelse?" "Det er fordi så mange vil ha en håndsrekning av Gud. Bare litt hjelp attåt det de har selv. De greier det aller meste selv, og så vil de ha nåde for det lille granne som de ikke greier."

"Er det ikke det de må ha nåde for da, Nils?" "Til en skjøt på menneskeverket, mener du? Nei, du, Gud driver ikke med sånt lappverk (...) Hos Gud er det nåde for alt eller ingenting."

"Hva har hendt deg, Sara?" "Hendt meg -. Vidunderlig. Jeg leste just nu at Jesus tar imot syndere. Vil du tenke deg, Nils: syndere!" Hun rent skrek det siste ordet i sin sprengende glede.

Der spredte seg en forundelig klarhet over Myrengs ansikt. Han løftet sine armer mot himmelen. Den enslige tommelfinger på venstre hånd syntes å peke rett på Guds faderhjerte.

De vakre bygder utover viste frem høstens prakt, for skogen hadde ennu ikke feldt løvet sitt. Nu pranget det i alle sjatteringer fra mørkegrønt, gjennom alle gule farver til høyrødt. Solen la sin forgylling over det hele."

Han var for en stund fri for vinklene og reglene hjemme. Her kunde han sitte og drikke inn skjønnheten i himmelrummet og på jorden. Der var farver og former i broket forvirring, sånn at en aldri kunde bli trett av å se.

Og allikevel sånn harmoni tross mangfoldigheten. Hele naturen var som et vidunderlig musikkstykke...

Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig.Sal 34:23

Du, Herre, vil ikke holde tilbake din barmhjertighet for meg. Din miskunnhet og din sannhet vil alltid bevare meg. - Sal.40,12 -

It was so quiet sometimes you could hear the snowflakes falling from the tree branches and make that hissing sound when they landed on the ground...

Det var en dag først i april. For en kort tid siden var det kommet en regnskur. Småbekkene sildret og rant i alle renner og fordypninger. Det dryppet fra takene, langsommere og langsommere ettersom beholdningen rant vekk.

Til slutt sivet dråpene med lange mellomrom. Da brøt solen fram og blinket i de siste forsinkede dråpene. Og plutselig blinket det alle steder. Hele naturen smilte gjennom tårer.

Ganske riktig, været slo om. Sønnavinden klinte seg varm og kjærlig inn over byen, og hustakene begynte å gråte av rørelse. Det dryppet og klukket alle steder.

Ute ved fjorden hvor det ellers var stille og fredelig, hørtes all klukkingen ut som smålatter langs alle vegger.

"Hva skal jeg gjøre?" "Oppgi forsøkene, oppgi din egen kraft. Frelsen må mottas, ikke opparbeides (...) "Oppgi det? Oppgi meg selv? Det er som å kaste seg på hodet ut i stupet."

"Du kommer ikke langt i det stupet. Det er der Herrens frelse er." (...)

"Jesus er en frelser fra virkelige synder." Sønnavinden suget og sukket der utenfor. Den lille ovnen innenfor varmet og lyste over to knelende skikkelser, som var gått inn for den barmhjertige Guds åsyn med byrder de ikke selv rådde med.

"Men her står han utenfor en dør der han var innenfor før. Hvordan kom han ut? Jo, i dette hjertet flyttet så mye inn at det ingen plass ble for ham. Han ble trengt utenfor. Er det noen av dere som har latt andre ting ta hans plass i hjertet?"

"Thank you, Mother. You bring such beauty into my life." She looked up to catch a gleam of tears in her mother's eyes. I don't say thank-you enough. None of us do.

"You're most welcome (...) Moments like these I will treasure all my life."