Det var altfor mange ting i livet til at man skulle la det man ikke hadde kontroll over, ødelegge en.

Problemer som ikke ble løst, hadde en egen evne til å spre seg som ugress i hagen. Hvis de fikk leve fritt, ble problemene en livsstil som kvalte alle gode minner, lekser man hadde lært, målsettinger og klar innsikt. Til slutt drepte de selve kjærligheten.

"Jeg har hørt at erfaringen er den beste læremesteren."

Den eneste mosjonen jeg får, er å skrive brev. Men så lenge fingrene kan gå og snakke, klarer jeg meg.

Jeg ville ikke bli behandlet som en jente som alle andre jenter, men som Anne som seg selv.

... for Lille-Knerten er Lille-Knerten, og det er en knerterett å få være den en er sånn innerst inne.

Du småløper videre og kanskje finner du også en liten trerot med armer og ben og et lite hode. Da kan det være din knert, en sånn liten venn som skjønner akkurat hva du tenker.

"Hva tenker du på akkurat nå?" sa Lille-Knerten. "Jeg tenker på det Lillebror sa i går," sa Knerten. "Hva var det da?" sa Lille-Knerten.

"Det var det frøken hadde sagt til Lillebror," sa Knerten. "Ta med deg din beste venn." "- og da var det deg?" sa Lille-Knerten. "Det var det det var," sa Knerten.

"Til neste år er han russ," sa Lillebror, "og da blir han barn en liten stund, og så blir han helt voksen etterpå."

"Jeg har ikke gjespet," sa Lillebror. "Jeg bare gjorde sånn gymnastikk med munnen."

"Ikke alle tog går like fort, vet du," sa Knerten. "Det kommer an på om lokomotivet er opplagt."

"Vi setter oss i vedskjulet." "Ja," sa Knerten, "og sturer." "Ja," sa Lillebror, "og sturer." "Jeg synes det er så fint å si," sa Knerten, "jeg sier det én gang til: Vi sturer."

"Den pytagoreiske læresetning," sa Lillebror. "Tror du det er en sykdom?" Sa Knerten. "Det høres så nifst ut."

"Jeg får maur i bena," hvisket han til Knerten. "Be dem om å gå," sa Knerten. "Det er ikke sånn det er," sa Lillebror. "Det er ikke sånn maur som kan gå."

"Du behøver ikke fortelle meg hva maur er for noe," sa Knerten. "Husk på at jeg kanskje er tohundre år, og jeg visste hva maur var for no' lenge før du ble født." "Jada," sa Lillebror.

"One thing I have learned during these past few terrible years is that our grief and sorrow should be shared, not carried alone."

We should never stop searching for the people we love.

She wished that, just once, her mother would look at her with love in her eyes instead of disappointment and stern disapproval.

She had wished for it all of her life, carrying the longing like a burden that grew heavier each year. But wishes seldom came true.

"Why doesn't God do miracles like that all the time?"

"If we could understand Him, Esther, then that would make Him just like us, yes? Or make us just like Him. He would not be the Almighty One. As He said, 'My thoughts are not your thoughts, neither are your ways my ways.'"

Faith is believing, even when you cannot see it.

Happiness is something that comes from our own hearts, not from other people.

Traditions are good. They give order and stability to our lives. But change is part of life, too. The secret is to find the balance between the two.