"Remember the time you were reading a book instead of watching where you were going and you walked into a lamppost? You ended up with a lump on your forehead the size of a doorknob."

"The only thing you ever want to talk about is the plot of the latest book you're reading. I know more aboute your favourite characters than I do about you (...) You live in a dream world..."

I had been waiting for a opportunity to use the word eschew after discovering it in my favourite literary journal and looking up the meaning.

It had such a refined, tasteful sound to it - a wrinkle-your-nose, tut-tut quality.

Den gamle ga oss et eple å smake på en gang i mellom. Men Stene tar et eple opp av lomma og beskriver hvor rødt det er, hvor friskt det er og hvor saftig det er, fasongen på det, stilken og kjernehuset. Når han vel er ferdig med beskrivelsen, putter han det i lomma igjen. Det er ingen som får smake om det er sant.

Den første var forkynner, denne var taler. Den første talte evangeliet, denne talte om evangeliet. Det han sa om evangeliet var så riktig og godt som noe kunne være. Det var dogmatisk og uangripelig.

Men det var lite mat i det. Det var liksom mer vitenskapelig mat, omtrent som cellulose for kua, istedenfor grønt, saftig gras. Kua kunne saktens holde liv i seg med cellulose. Men det var mer nytelse og glede ved å ete kløver.

Idag regnet det. Ikke iltert og stridt. Men duskregnet hang som en grå tone over elva og bygdene. Dråpene var ikke til å kjenne på huden, men våte ble de likevel mens de rotet i åkeren.

Løvtrærne gulnet og rødmet inne i den mørkegrønne granskogen.

To feel that a certain thing has been chosen especially for you - to fit your own individuality and particular desire, if not always need - this, it has always seemed to me, is the true spirit of Christmas.

I have thought for several years that we ought all of us to give simpler gifts.

A remembrance, no matter how small, if carefully and thoughtfully chosen to meet the need or desire of the recipient, carries with it more of the real Christmas spirit than the costliest gift or one chosen at random.

"Mother, why don't we have turkey?" The clear look came back into the eyes of the small girl's mother, and she said, "Because we are content."

And the small girl said, "What is content?" And her mother said, "It is making the best of what God gives us..."

Medisinsk kommentar:

Det mest uforglemmelige eksempel på demens som jeg kjenner til er pasienten som glemte å skru av gasskomfyren sin slik at det oppsto en brann hjemme hos henne, som heldigvis ble slukket fordi det strømmet vann ned gjennom taket fra en kran hun hadde glemt å skru igjen på badet.

Uten å ha noen ved min side gjennom denne labyrinten, uten en medreisende som virkelig forstår mitt behov for å ha et egenverd, hvordan vil jeg da kunne holde ut resten av ferden inn i det ukjente?

I dag lengter jeg etter forståelse, en øm berøring og en helbredende latter.

Hvis jeg ikke er en kvinne lenger, hvorfor føler jeg meg da fremdeles som det? Hvis jeg ikke lenger er verd å bli omfavnet, hvorfor tørster jeg da etter det? Hvis jeg ikke lenger er følsom, hvorfor blir jeg beveget av rørende sangtekster?

Det er som om hvert eneste molekyl i meg skriker ut at jeg i høy grad eksisterer, og at noen må sette pris på det!

Selv om jeg ikke har sett snø på flere tiår kan jeg kjenne smaken av snøfnugg på tungen. Jeg kan oppleve den totale stillheten i en snødekket verden.

Ja, til og med smerten i de frosne fingrene mine når jeg varmet dem etter å ha gått til pianolærerinnen min, er blitt et bittersøtt minne.

Etter hvert som jeg mister grepet på nåtiden, finner jeg større og større trøst i minnene fra fortiden.

Barndomsminner er så skarpe at jeg faktisk kan kjenne lukten av det lille biblioteket hvor jeg tilbrakte så mange timer da jeg var barn.

En blanding av løvtregulv, marmor, gamle bokhyller og den mugne lukten av gamle bøker ga til sammen den gamle bygningen den samme fredelige, beroligende stillheten som i en kirke.

I et forsøk på å gjøre et godt inntrykk betrodde jeg ham at jeg med store vanskeligheter hadde lært meg trafikklysene og skiltene på nytt (...) Alt dette fantes et sted i bakhodet, men jeg måtte bevisst gjenkalle det i erindringen (...)

Dr. T. satt taus et øyeblikk og stirret på meg. Så rensket han stemmen og roste meg for min iherdighet og mine selvhjelpsmetoder (...)

*Men så, da jeg skulle gå ut av kontoret, gikk jeg i gal retning og gikk rett inn i et skap istedenfor å komme ut til kontorsøsteren."

Jeg følte det som om jeg var på tur inn i drømmeland. Jeg prøvde å bløffe meg gjennom småpratingen med den unge fremmede (...) Den unge mannen nikket og sa at han skulle i et intervju i forbindelse med en jobb han hadde søkt som bud eller kurèr der. Kunne jeg hjelpe ham?

Jeg kastet inn håndkleet og smilte resignert til ham. "Du må tilgi meg. Jeg vet at jeg kjenner deg, men jeg har en dårlig dag. Jeg er rett og slett ikke i stand til å huske hva du heter (...)"

"Nå forstår jeg ikke," mumlet han. "Navnet ditt?" Jeg skalv ikke i stemmen. "Diana, jeg er din fetter, Rich," sa han sakte.

Kjærlighet var ikke bare ord. Kjærlighet var noe mer, det var tanker og følelser for hverandre. Gjensidige tanker og følelser.

En kunne ikke bare si de tre ordene, så var det kjærlighet. Det var tanker og følelser bak ordene, nærhet. Det måtte være ord fra dypet av ens hjerte.

Hadde jeg et hundredels sekund fri, måtte jeg tenke, så flykte.

Jeg måtte tenke, tenke at jeg tenkte, ta vare på tanken jeg tenkte, tenke på hva jeg tenkte, og ta vare på tanken på hva jeg tenkte, tenke hvorfor jeg tenkte det jeg tenkte, men hva var det jeg tenkte igjen?

Tankene forsvant inn i tåken, og flere tusen sekunder var pisket bort. Jeg falt sammen i sengen og tenkte ingenting.

Vafler og hjemmelagd syltetøy i solen, som da jeg var barn og lykkelig (...) Kaloriene fra vaffelosen fløy inn i meg når jeg pustet, og jeg kjente jeg ble tykkere. (...) Kunne ett vaffelhjerte være til meg? Bare ett?