Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren debuterer med kortprosasamlingen "Hvis du så deg rundt en dag". Det presise, nesten matematisk saklige språket holder et høyt nivå, og står godt til et arbeid som våger seg inn på tilværelsens absurditet og stupiditet.
Omtale fra forlaget
Forfatteren debuterer med kortprosasamlingen "Hvis du så deg rundt en dag". Det presise, nesten matematisk saklige språket holder et høyt nivå, og står godt til et arbeid som våger seg inn på tilværelsens absurditet og stupiditet.
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 1992
Format Heftet
ISBN13 9788202134983
EAN 9788202134983
Språk Bokmål
Sider 60
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketPremiss
Under rittet forsvinner hestene, rytterne hopper hjulbeinte rundt på sletta, pisker luft. Den som elsker, ønsker seg alltid nærmere den elskende, og på et bestemt tidspunkt vil vi også være så nær dette mennesket som vi noensinne skal komme. Du ser på din nåværende kropps liv som går mot slutten, på spillene du spiller og som spiller seg ut, drømmene som har blitt dagdrømmer. Kroppen er en taper, programmert til ødeleggelse, forråtnelsesprosessen er gevinsten du til sjuende og sist innkasserer på den. En prosess som i overført betydning sprer seg gjennom samfunnslegemet. Stilt overfor dette perspektivet tyr vi til løgner, galskap, bevisstløshet, eller vi sier; sånn er nå engang spillet vi spiller. Men vårt eneste alternativ er å spille et større spill.
[...]
Livene våre begynte ved konfirmasjonen, fødselen, unnfangelsen. Før det fantes som kjent kjønnscellene, de igjen avla av andre celler. Vi faller bakover gjennom generasjonene, ut av det moderne, historiske, menneskelige, via det dyriske, det umælende, ned våre livs avsindige rutsjebane fra organisk over i uorganisk væren, bort fra planeten, ut av universet, gjennom sprinklene som utgjør sprinklene og hit, til tankenes suppestasjon, hvor punktet vårt stemples: Evighet!
Noe ubestemt, som liksom skulle skje, som kanskje skulle fylle livet, lot på et tidspunkt til å være overstått.
Jeg speiler meg [...] i rutene til tog når det er mørkt ute. Under ansiktet stiger ei dødsmaske, som mot ei vannoverflate. Kinnbeina stikker ut, øynene synker inn, trekkene, rynkene, furene blir flere og mer markerte. Ansiktet smalner, huden hardner, strammer seg om kraniets form, hudens glød dempes, som om ei lyspære langsomt skrus ned inne i hodet.
Nakne fjernsynsapparater lyser blått. Bak stakittet, under melkeveien, ute på torvmyrene, står noen på søyler av jord. Hender av frostrøyk. Ansiktet av sludd går i oppløsning, sprer seg over et meterologisk definert område.