Better sleep with a sober cannibal than a drunken Christian.

As for me, I am tormented with an everlasting itch for things remote. I love to sail forbidden seas, and land on barbarous coasts.

Ho og Shawn sladra om folk dei hadde kjent som hadde døydd i ulukker. Eg kjende ingen slike. Alle vennane mine døydde med vilje.

Mrs. Pritchard could not stand an anticlimax. She required the taste of blood from time to time to keep her equilibrium.

As in childhood we live sweeping close to the sky and now, what dawn is this.

Fra dypet av motorveien hørtes lyden av fiskekroker som skrapte mot bunnen av verden.

The Campus laundry has a sign, like most laundries do, POSITIVELY NO DYEING. I drove all over town with a green bedspread until I came to Angel's with his yellow sign, YOU CAN DIE HERE ANYTIME.

Hva skal jeg si bror
hva skal jeg si søster

De kommer
og spør hvor jeg hører heime
De har med seg papirer
og sier
dette tilhører ingen
dette er Statens land
alt er Statens
De leter i tjukke skitne bøker
og sier
det er loven
og den angår også deg

hva skal jeg si søster
hva skal jeg si bror

Du vet det bror
du forstår søster

Men når de spør hvor heimen din er
sier du da alt dette
På Skuolfedievvá reiste vi telt
under vårflyttinga
I Čáppavuopmi hadde vi gamme
i brunsttida
Sommerplassen var på Ittunjárga
og om vinteren var reinen i Dálvadastraktene

Du vet det søster
du forstår bror

Forfedrene våre har tent bål på Allaorda
på Stuorajeagge-tuene
på Viidesčearro
Bestefar druknet på fiske i fjorden
Bestemor skar sennegress på Šelgesrihtu
Far blei født under Finjubákti i sprengkulda

Og så spør de
hvor du hører heime

De kommer til meg
og viser meg bøkene
Lovbøker
som de sjøl har skrevet
Dette er loven og den angår også deg
Se

Men jeg ser ikke bror
jeg ser ikke søster
jeg sier ingen ting
jeg kan ikke
Viser dem bare viddene

Alt dette er min heim
disse fjordene elvene vannene
frosten solskinnet uværet
Disse viddenes natt og dagside
glede og sorg
søstre og brødre
Alt dette er min heim
og jeg bærer det i hjertet mitt

Hvordan forklare
at hjertet er min heim
og at det flytter med meg

snøen
er slett ikke snø
når det snør
midt i juni

snøen har
slett ikke falt ned
fra himmelen
i juni

snøen har
selv steget opp
og blomstret
i juni

som epler
aprikoser
kastanjer
i juni

forville seg
i den ekte snøen
som er snøen i juni
med blomster og frø

når man aldri skal dø

"En dagdriver!" - det lyder jo som et kall, som en bestemmelse, det er jo en hel karriere.

Den ene sier: En dag skal vi alle dø. Den andre sier: Alle andre dager skal vi det ikke.

Jeg strøk fingrene over den stive kakepynten. Ingen reaksjon, bare tørrheten i noen kalde harde materialer, det ene oppå det andre. Ingenting, tenkte jeg. Det er ingenting her. Utenom meg. Alt er dødt, jeg det ene som lever. Jeg kan gjøre hva jeg vil, men det er også det eneste. Alt jeg har trodd på og tatt del i, det har bare vært min egne illusjoner, skapt for å dekke over den tomheten jeg har levd med, den hvor ingenting finnes, hvor ingenting har funnes noen gang, annet enn det jeg har vært nødt til å forestille meg for å holde det ut. Spøkelser, alt sammen, som kunne ha vært byttet ut med andre spøkelser, det ville ikke ha gjort noen forskjell, jeg ville ikke ha merket noen verdens ting. Min tanke er fri, jeg kan velge selv hvordan verden skal være. Men det er også alt. Det forblir i meg. Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt.