Han så usedvanlig ung ut og gjorde stor lykke hos kvinnene. De rike og mektige gamle adelsdamene var helt vekk i ham. Ratmirov var av naturen fåmælt og forsiktig av beregning. Som en flittig bi suget han honning selv av de styggeste blomster. Han beveget seg med stor behendighet i den høieste societet . Han hadde hverken moralske principper eller større kunnskaper , men gjaldt for å være en praktisk og forstandig mann. Han hadde en instinktiv evne til å bedømme mennesker, og forstod å utnytte enhver situasjon. Alltid hadde han sitt eget beste for øie. For en slik mann måtte tilslutt alle veier stå åpne.

Han tenkte å kjøpe en blomst hos henne. Men hun rørte seg ikke. Hvorfor skulde hun umake sig for en mann med skitten fløielsjakke, spraglet halstørklæ og utgåtte sko. Han hadde jo ikke en gang hansker på!

Ratmirov lot til å stå på god fot med sin kone idag.
Han sa du til henne.

Ved spillesalens grønne border kunde man se de vanlige typer. Menneskene hadde dette eiendommelige , tåpelig usikre og inett begjærlige , rovgriske uttrykk, som spillefeberen fremkaller på de fleste ansikter, selv de mest aristokratiske.

En bitte liten tvil dukket opp om ikke hele hans foretagende var latterlig. Kanskje var det bare i romaner og komedier at man bortførte andres koner ?

Hennes tante derimot , hadde ikke lett for å stå stille. Hun kunde nesten ikke få sig til å tro at hun virkelig var i Baden-Baden , så oppspilt var hun. Plutselig ropte hun: "Hvor er paraplyene, Tatjana?" Hun opdaget ikke at hun selv stod med dem under armen. Efterpå tok hun lenge og høilydt farvel med en russisk dame som hadde vært med toget. Det viste seg å være fru Suchhantsjikova , som hadde vært i Heidelberg for å innhente " instruksjoner" hos Gubarjov.
Kapitolina Markovna hadde på en nokså rar, broket mantille og under reisehattten, som lignet en sopp, strittet det hvite , kortklippete, bustete håret frem. Hun var liten og tynn, rødflammet i ansiktet efter reisen og snakket russisk med høi, syngennde stemme. Man la uvilkårlig straks merke til henne.

Denne velmenende mann ,med det glattkjemmede håret, de lyse, livløse øynene og de overdrevent regelmessige trekk, utbredte omkring seg en atmosfære av usigelig kjedsomhet. Med sin søvnige baryton uttalte han ustanselig velkjente sannheter , som for eksempel at to og to er fire, dyd er en prisverdig egenskap og kreditt en nødvendighet for både privatfolk og for staten. Utvilsomt var han en utmerket bra mann, men det syntes å være Russlands lodd at alle bra folk hos oss skal være så kjedelige.

Man bør aldri la tankene kretse for lenge om det samme: de skifter da stadig posisjon, som de små fargede glassbitene i et kaleidoskop … du ser og ser, og bildet er plutselig et helt annet enn for et øyeblikk siden.

• Kan en man virkelig bare leve for sin kjærlighet? Vil han ikke tilslutt komme til å bli trett av den ? Vil han ikke komme til å savne sitt arbeide, og til å få imot den som bragte ham av sporet.

I det samme hørte han lyden av hester og hovslag. Han så opp. Tre kalesjevogner kjørte frem foran slottet., og en del damer og herrer steg ut av dem. Litvinov oppdaget straks at det var russere, tiltross for at de snakket fransk, eller rettere sagt fordi de snakket fransk.