Bokelskere.no

I løpet av denne samtalen ble Litvinov mer og mer ille ved for hvert minutt som gikk. Hans stolthet, hans hederlige plebeieriske stolthet var kommet i opprør. Hva kunne han, sønn av en enkel tjenestemann, ha felles med disse militære aristokrater fra St. Petersburg? Han elsket alt som de hatet, han hatet alt som de elsket, han innså dette altfor tydelig, han følte det helt til det innerste av sitt vesen.
Deres form for spøk fant han platt og primitiv, tonen deres ulidelig, hver bevegelse falsk, i selve deres myke og kjælne måte å snakke på kunne han høre overklassens forakt for alt annet i verden skinne igjennom,- likevel følte han seg likesom underlegen, blant fienden....

En bitte liten tvil dukket opp om ikke hele hans foretagende var latterlig. Kanskje var det bare i romaner og komedier at an bortførte andres koner ?

• Kan en man virkelig bare leve for sin kjærlighet? Vil han ikke tilslutt komme til å bli trett av den ? Vil han ikke komme til å savne sitt arbeide, og til å få imot den som bragte ham av sporet.

Ratmirov lot til å stå på god fot med sin kone idag.
Han sa du til henne.

Hennes tante derimot , hadde ikke lett for å stå stille. Hun kunde nesten ikke få sig til å tro at hun virkelig var i Baden-Baden , så oppspilt var hun. Plutselig ropte hun: "Hvor er paraplyene, Tatjana?" Hun opdaget ikke at hun selv stod med dem under armen. Efterpå tok hun lenge og høilydt farvel med en russisk dame som hadde vært med toget. Det viste seg å være fru Suchhantsjikova , som hadde vært i Heidelberg for å innhente " instruksjoner" hos Gubarjov.
Kapitolina Markovna hadde på en nokså rar, broket mantille og under reisehattten, som lignet en sopp, strittet det hvite , kortklippete, bustete håret frem. Hun var liten og tynn, rødflammet i ansiktet efter reisen og snakket russisk med høi, syngennde stemme. Man la uvilkårlig straks merke til henne.

Blandt damene gjenkjente Litvinov flere av dem som hadde vært med den morgen oppe ved slottet. Men det var også andre som han ikke hadde sett før. En var meget gammel, hun så ut som hun hvert øieblikk kunde falle fra hverandre - en fullstendig ruin. Hennes nakne skuldre med den askegrå hud gjorde et uhyggelig inntrykk. Hun holdt viften for munnen og så smektende bort på Ratmirov med sine fullstendig livløse øine. Ratmirov gjorde kur til henne. Hun var den siste hoffdame fra keisererinne Katarinas tid og hadde derfor en en stor posisjon.

Han så usedvanlig ung ut og gjorde stor lykke hos kvinnene. De rike og mektige gamle adelsdamene var helt vekk i ham. Ratmirov var av naturen fåmælt og forsiktig av beregning. Som en flittig bi suget han honning selv av de styggeste blomster. Han beveget seg med stor behendighet i den høieste societet . Han hadde hverken moralske principper eller større kunnskaper , men gjaldt for å være en praktisk og forstandig mann. Han hadde en instinktiv evne til å bedømme mennesker, og forstod å utnytte enhver situasjon. Alltid hadde han sitt eget beste for øie. For en slik mann måtte tilslutt alle veier stå åpne.

Denne velmenende mann ,med det glattkjemmede håret, de lyse, livløse øynene og de overdrevent regelmessige trekk, utbredte omkring seg en atmosfære av usigelig kjedsomhet. Med sin søvnige baryton uttalte han ustanselig velkjente sannheter , som for eksempel at to og to er fire, dyd er en prisverdig egenskap og kreditt en nødvendighet for både privatfolk og for staten. Utvilsomt var han en utmerket bra mann, men det syntes å være Russlands lodd at alle bra folk hos oss skal være så kjedelige.

I det samme hørte han lyden av hester og hovslag. Han så opp. Tre kalesjevogner kjørte frem foran slottet., og en del damer og herrer steg ut av dem. Litvinov oppdaget straks at det var russere, tiltross for at de snakket fransk, eller rettere sagt fordi de snakket fransk.

Irina la ikke noen vekt på å skjule sinne følelser, og foreldrene forstod straks at hun var forelsket i Litvinov. de var ikke særlig glad over dette. men de overveide saken omhyggelig og bestemte seg foreløpig ikke å komme med noe direkte forbud mot dette giftermålet. Litvinov var jo ganske formuende. Men fyrstinnen bemerket straks til sin mann: "Han er jo ikke av familie."
"Ganske riktig" svarte fyrsten. "Men han er jo ikke noen almindelig kontorbetjent heller. Og hovedsaken er at Irina ikkee kommer til å ta noe hensyn til hva vi sier. Du kjenner jo hennes giftige sinn! For øvrig er jo ingenting avgjort ennu."
Men også fyrsten var skuffet. "En fru Litvinov? Skal det være det hele?" tenkte han for seg selv. "Jeg hadde da ventet noe bedre."