Bokelskere.no

Denne velmenende mann ,med det glattkjemmede håret, de lyse, livløse øynene og de overdrevent regelmessige trekk, utbredte omkring seg en atmosfære av usigelig kjedsomhet. Med sin søvnige baryton uttalte han ustanselig velkjente sannheter , som for eksempel at to og to er fire, dyd er en prisverdig egenskap og kreditt en nødvendighet for både privatfolk og for staten. Utvilsomt var han en utmerket bra mann, men det syntes å være Russlands lodd at alle bra folk hos oss skal være så kjedelige.

I det samme hørte han lyden av hester og hovslag. Han så opp. Tre kalesjevogner kjørte frem foran slottet., og en del damer og herrer steg ut av dem. Litvinov oppdaget straks at det var russere, tiltross for at de snakket fransk, eller rettere sagt fordi de snakket fransk.

Irina la ikke noen vekt på å skjule sinne følelser, og foreldrene forstod straks at hun var forelsket i Litvinov. de var ikke særlig glad over dette. men de overveide saken omhyggelig og bestemte seg foreløpig ikke å komme med noe direkte forbud mot dette giftermålet. Litvinov var jo ganske formuende. Men fyrstinnen bemerket straks til sin mann: "Han er jo ikke av familie."
"Ganske riktig" svarte fyrsten. "Men han er jo ikke noen almindelig kontorbetjent heller. Og hovedsaken er at Irina ikkee kommer til å ta noe hensyn til hva vi sier. Du kjenner jo hennes giftige sinn! For øvrig er jo ingenting avgjort ennu."
Men også fyrsten var skuffet. "En fru Litvinov? Skal det være det hele?" tenkte han for seg selv. "Jeg hadde da ventet noe bedre."

Irina var den gang sytten år. Moren hadde nettopp tatt henne ut av skolen på grunn av uoverenstemmelse med bestyrerinnen. Det var avtalt på forhånd at Irina på en skolefest skulde lese opp et dikt på fransk for skolens kurator. Men i siste øyeblikk valgte man datteren til en stenrik brennevinsforpakter istedet. Fyrstinnen tålte ikke en slik krenkelse. Heller ikke Irina selv kunne tilgi bestyrerinnen den urett hun hadde gjort henne. Hun hadde allerede drømt om hvordan hun reiser seg og med alles øine rettet mot seg, fremsier diktet - og dagen efter taler hele Moskva om henne.

Dessuten kom en dommer Pistsjalkin, en nokså innskrenket og uvidende, men samvittighetsfull, tålmodig og ærlig mann - en type Russland kan ha god bruk for. Han blev formelig forgudet av bøndene i sitt distrikt, og han optrådte da også meget selvbevisst - som en man som virkelig fortjener å bli forgudet.

Han tenkte å kjøpe en blomst hos henne. Men hun rørte seg ikke. Hvorfor skulde hun umake sig for en mann med skitten fløielsjakke, spraglet halstørklæ og utgåtte sko. Han hadde jo ikke en gang hansker på!

Hun hadde ført ham over i sin egen omgangskrets, som mest bestod av godseiere. Hun prøvde også å lære ham bedre manerer. For hennes skyld begynte han å klæ sig med noe større omhu, sluttet med å banne og begynte å vise en viss respekt for boklig lærdom og studere folk. Selv tok han aldri en bok i hånden , men gjorde alt for ikke å blamere sig , opptrådte som regel rolig og stillferdig og vennet seg til å tale med dempet stemme. Han snakket gjerne om opphøiete og allvorlige emner, skjønt dette voldte ham stor anstrengelse.

Og grevinnens eksempel ble fulgt av fyrstinne Nanette, i hvis armer Chopin skulle ha utåndet - det samme sies for øvrig om omtrent tusen damer rundt om i Europa - og likeså av fyrstinne Anette, som ville ha vært den mest bedårende av alle , hvis hun ikke plutselig kunne minne om en vaskekone fra landet. det var som man plutselig kjente en ram lukt av kål gjennom den søte parfymeduften.

Ved spillesalens grønne border kunde man se de vanlige typer. Menneskene hadde dette eiendommelige , tåpelig usikre og inett begjærlige , rovgriske uttrykk, som spillefeberen fremkaller på de fleste ansikter, selv de mest aristokratiske.